«

»

apr 12

Tidlig ultralyd bør innføres


Debatten om hvor vidt gravide skal tilbys rutinemessig ultralyd i tolvte svangerskapsuke har som forventet skap sterke kontroverser og følelser.

I utgangspunktet kan man jo se på debatten som en rent medisinsk problemstilling; vil tidlig ultralyd avdekke flere misdannelser og sykdommer som eventuelt kan behandles allerede mens fosteret ligger i mors liv?
I realiteten kan man ikke definere debatten så snevert siden den reiser store etiske spørsmål, i første rekke vedrørende de tilfellene hvor tidlig ultralyd gir mistanke om at fosteret har Downs syndrom.

Kan misdannelser oppdages?

Svaret her er nok i utgangspunktet ja, men situasjonen er ikke helt svart/hvit. Enkelte alvorlige misdannelser kan man uten tvil se. Dette gjelder spesielt  i de tilfellene hvor enkelte organer ikke har utviklet seg og mangler, for eksempel manglende hjerneutviking(anencephali).
Dette er fostre som kan overleve et helt svangerskap men som i de fleste tilfellene ikke er levedyktige etter fødselen.  De fleste er enige om at i slike tilfeller er abort den beste løsningen for å  spare den gravide for påkjenningen med å føre frem et slikt foster. Slike misdannelser vil man selvfølgelig også se på en senere ultralyd men jo tidligere det oppdages jo mindre vil den psykiske påkjenningen for den gravide nok være.

Når det gjelder andre sykdomstilstander hvor fosteret antas å være levedyktig også etter fødselen er ikke konklusjonene like klare. Det finnes en del misdannelser som kan behandles allerede mens fosteret er i livmoren (in utero), spesielt gjelder dette hjertefeil. Til dags dato har man så vidt jeg vet ingen undersøkelser som med sikkerhet kan slå fast at en tidlig ultralyd vil bedre diagnostikken og behandlingen i disse tilfellene. Men i og med at ultralydteknologien stadig utbedres og utvides så regner mange det som sannsynlig at man etter hvert vil kunne stille slike diagnoser på et svært tidlig tidspunkt i fosterets utvikling.

Downs syndrom

Downs syndrom (trisomi 21) er et av våre vanligste syndromer og heldigvis ser man at mennesker med dette syndromet har en naturlig plass i det norske samfunnet. Syndromet arter seg ulikt hos hver enkelt og dette er derfor langt fra en homogengruppe de aller fleste er vel enige i at denne gruppen beriker vårt samfunn.
Nettopp denne verdien som disse menneskene har gjør at debatten om tidlig ultralyd blir så vanskelig. For uansett hvordan man snur og vender på det så vil en et slikt tilbud føre til at flere fostre med Downs oppdages tidlig noe som igjen fører til at man stilles overfor et valg om hvor vidt man skal beholde fosteret.
I Danmark har de allerede i flere år hatt et tidlig ultralydtilbud til alle. Tall derfra forteller at vel 48 % av de som tok slik ultralyd sa før undersøkelsen at de ville ta abort hvis fosteret hadde Down. I realiteten ble tallene helt annerledes. Av de kvinnene som får vite at fosteret har syndromet velger hele 98 % å ta abort.
Det er ingen grunn til å tro at det vil bli annerledes i Norge.

Så når alt kommer til alt så dreier denne debatten seg i dag om gravide skal få muligheten til å ta dette valget. Det er ingen tvil om at antall barn som fødes med Downs syndrom vil reduseres kraftig hvis dette innføres og motstanderne av ordningen hevder derfor at det vil føre til et sorteringssamfunn hvor uønskede barn velges bort på bakgrunn av en sykdom. Dette er en holdning som jeg ikke har noen problemer med å forstå, men jeg mener det er en holdning som tar utgangspunkt i feil ende av problemet.
Ser man på dette i nasjonalt perspektiv så vil det føre til færre personer med Downs syndrom og således kan man si at man har sortert dette syndromet bort. Men vi må huske at det ikke er tilbudet om ultralyd eller ultralydundersøkelsen i seg selv som tar abort. Det eneste ultralyd vil gjøre er å gi kvinner og par muligheten til selv å ta dette valget.
Vi har allerede definert gjennom abortlovgivningen i Norge at kvinner har rett til selv å bestemme om de vil fullføre en graviditet. Loven om selvbestemt abort er viktig og har stor støtte i befolkningen, og det er i dagens politiske landskap utenkelig at den vil fjernes.
Hver dag står mange kvinner overfor det vanskelige valget om å skulle ta abort eller ikke, ultralyd i uke 12 vil gi dem ytterligere informasjon som kan gjøre dette valget enklere. Jeg mener da ikke at det bare vil gjøre det lettere å velge abort men at det kan også forhindre en del aborter som ville blitt utført på grunn av unødig engstelse hos den gravide.
Vi har allerede tilbud om utvidet fosterdiagnostikk for gravide over 38 år nettopp på grunn av den økte forekomsten av fostre med Downs syndrom hos denne gruppen. Da er det allerede definert som legitimt å velge abort i en slik situasjon og det blir da merkelig at det samme valget ikke skal gis til gravide generelt.

Jeg har stor forståelse for mange av de argumentene som brukes mot tidlig ultralyd men prinsippet om at det er den gravides rett til å bestemme over egen kropp og fremtid overskygger i mine øyne disse argumentene. Når man kritiserer tidlig ultralyd som et sorteringsredskap så kritiserer man i realiteten den enkelt kvinne som velger abort på bakgrunn av denne undersøkelsen

Likte du dette innlegget? Del det gjerne med andre.

10 comments

Hopp over til kommentarskjema

  1. Jan Johansen

    Du skriver at kvinner må få bestemme over egen kropp. Det er et slogan som ble introdusert av abortaktivister på 70-tallet. Men er strengt tatt et foster kvinnens egen kropp? Er det ikke her det etiske dilemma ligger? Det finnes sikkert medisinske grunner for å fjerne et foster. Så kan man diskutere på hvilket utviklingstinn det skal tillates. Utgangspunktet er vel at man ikke kan ta livet av et menneske fordi det lider av en sykdom eller «et syndrom». Det egentlige spørsmålet i abortdebatten er på hvilket stadium av utviklingen et foster er å regne som et menneske. Idet man på et tidlig stadium i fosterets utvikling kan få det fjernet fordi det ikke passer mor å få barn må vel det innebære at fosteret da ikke regnes som et menneske. Ultralyd for å avdekke og derved helbrede fosteret er en helt annen debatt.

    1. Tor Arne

      @Jan Johansen

      Debatten kan nok neppe forenkles til at det kun handler om kvinners rett til egen kropp; argumentasjonen både for og i mot er langt bredere enn som så . Men jeg er enig med deg at et svært sentralt punkt er på hvilket punkt man regner noe som levende.

      Hvis du tar et foster i uke 18 ut av mors liv så kan du kaste så mye medisinsk intervensjon på det som du bare orker, men du får det ikke til å ta til seg oksygen, næring, opprettholde metabolisme og homeostase osv. samme hva man gjør. Det samme fosteret har heller aldri formet en tanke dannet et eneste minne eller opplevd en følelse. Om dette fosteret aborteres så har det ingen opplevelse av hva som skjer, og det lider følgelig ingen nød av å bli abortert. Dette er hovedargumentet for at jeg personlig ser på abort innenfor de rammer som vi har i dag (opptil 18 uker) som uproblematiske.

      1. Jan Johansen

        Ja debatten er mye videre enn kvinnens kropp. Mitt ærend er å vise at dette var en gang et hyppig nyttet argument. Men jeg tror også at debatten er videre enn det medisinskfaglige. Når blir et menneske et menneske og når slutter det å være et menneske? Mange evner ikke å ta til seg oksygen eller næring, men får det kunstig. Når det gjelder dine anførsler om tanker og minner er jeg mer usikker. Hvilke begreper må man kjenne for å forme en tanke? Når får et foster den første opplevelse som setter spor? Hva ligger i å lide nød? Dør jeg, uansett hvor voldsomt, lider jeg vel ingen nød når døden har inntrådt. Hvilke svakheter skal være registrert før det er etisk forsvarlig å abortere?

        1. Tor Arne

          Jeg har presentert en samlet argumentasjon for at jeg mener det er moralsk uproblematisk å abortere et foster. Veldig ofte når jeg presenterer denne argumentasjonen så blir jeg møtt med forsøk på å klubbe ihjel ett og ett punkt isolert sett uten å samtidig ta hensyn til de andre argumentene eller de grunnleggende kriteriene for debatten. Som f.eks. når du sier:

          Når blir et menneske et menneske og når slutter det å være et menneske? Mange evner ikke å ta til seg oksygen eller næring, men får det kunstig.

          Debatten her er om abort, altså om ufødte embryo/fostre. Et menneske som ligger på respirator og/eller får kunstig ernæring er et individ som allerede er født inn i verden, som har hatt et liv, som har minner og tanker, som har pårørende som husker vedkommende som en faktisk person, hvis bortgang vil etterlate et avtrykk i verden. Derfor blir det en avsporing å dra inn mennesker som får kunstig åndedrett eller ernæringstilførsel, det er ikke relevant for tilfellet pre-uke 20 embryo/foster.

          Når det gjelder dette med å forme tanker, danne minner og oppleve følelser så er jeg enig i at det fort blir mer ullent og vanskelig å vite hva man snakker om. Jeg tror likevel vi kan være enige om at den kognitive kapasiteten til et tidlig embryo/foster er temmelig lik null. Det har ingen minner og ingen fornemmelse av hva som ligger fremover i tid. Det er grunnlaget for at jeg mener at et foster ikke lider noen nød av å bli abortert; annet enn et unikt sett DNA har det ikke egentlig tilegnet seg noe som kan mistes.

          Et foster er, slik jeg ser det, kun et anlegg for liv. Med det mener jeg at det aldri faktisk har vært i live etter den biologiske definisjonen på liv. Som jeg sa i forrige innlegg; hvis du fjerner et pre-uke 20 foster fra mors liv så har det ikke sjans å overleve som selvstendig individ i vår biosfære, det har f.eks. ikke lungefunksjon til å utveksle det oksygenet og karbondioksidet det trenger for å opprettholde sin homeostase og holde seg i live. Følgelig argumenterer jeg for at det pr. den biologiske definisjonen på liv ikke egentlig er i live. Enda. Moraltenkningen min endrer seg straks det har vært i live, dvs. har blitt født.

  2. Espen Gubberud

    Vil bare komme med to små kommentarer;

    - ultralyd i uke 18 er valg med utgangspunkt at det er et kryssningspunkt mellom at mest mulig avvik hos fosteret kan avdekkes, samtidig som det ikke er for seint å få innvilget abort (da etter nemdbehandling)
    Det bør derfor være en selvfølge at paret/mor har tenkt igjennom hvilke konsekvenser for graviditeten et avvik hos fosteret gir. Er det aktuelt å søke om abort? Er det aktuelt at fosteret får for eksempel blod, noe som er en risiko for abort?
    Jeg tør påstå at en overveldende majoritet ikke har tatt stilling til slike spørsmål.

    - tidlig ultralyd, altså i uke 12, tilbys kun på spesielle indikasjoner. En av disse er «engstelse hos mor».
    Jeg våger meg derfor på påstand nr. 2; de fleste gravide er engstelige for at fosteret ikke er normalt.

    Håper noen har latt seg provosere. :)

  3. Tor Arne

    Jeg må si meg 100% enig — tilbud om 12-ukersultralyd bør innføres med det samme. Å diagnostisere sykdom tidlig for å om ønsket å velge dette bort står for meg som en selvfølge. Jeg vil si det så bastant som at ALLE foreldre ønsker seg friske barn. De som har lyst å la naturen gå sin gang står selvfølgelig fritt til å si nei takk til ultralyd i uke 12, på samme måte som man står fritt til å si nei takk til undersøkelse i uke 18. De som derimot vil legge forholdene til rette for friske barn skal ha rett til å bestemme selv om de 1) vil utføre fosterdiagnostikk og 2) ønsker å avbryte svangerskapet hvis det foreligger tegn på sykdom. De som vil nekte meg og andre denne retten skylder noen gode argumenter på hvorfor vi ikke fortjener den friheten.

    1. Anne-K

      Vel – der forsvant innlegget mitt da jeg prøvde å poste, men jeg skal prøve å gjenskape det viktigste. Hehe…litt kjedelig da, for jeg synes jeg hadde formulert meg så bra ;)

      Ja, det er klart at alle ønsker seg friske barn. Men, det er mange kvinner som takker ja til ultralyd – uten at de nødvendigvis tenker at det er fordi de vil fjerne et foster hvis det viser seg at det f. eks. har kromosomfeil. Dessuten går det stort sett bra ved de fleste ultralydundersøkelser, en finner ikke noe galt med fosteret og resultatet kan dermed være litt mindre engstelige foreldre.

      Som jeg skrev i mitt innlegg av 14. april, er det mange grunner til at kvinner ønsker tidlig ul. Et eksempel er at kvinner som har opplevd å miste flere ganger, kan føle det betryggende å få en tidlig ul for å se om det er hjerteaktivitet. Selv om en ønsker å la naturen gå sin gang, kan det være betryggende å sjekke status på et tidlig tidspunkt. Men, jeg er enig i at det bør være opp til hver enkelt å vurdere om de vil abryte svangerskapet hvis det foreligger tegn til sykdom.

      1. Tor Arne

        Jepp, enig. Det er mange grunner til å ønske tidlig ultralyd, ingen av dem intrinsisk onde.

  4. Anne-K

    Vi har allerede et ”sorteringssamfunn”, slik jeg ser det, da vi allerede har selvbestemt abort, tilbud om fosterdiagnostikk ved en viss alder samt tilbud om ultralyd i uke 18-20. Ved å innføre ultralyd i uke 12, blir det vel egentlig bare en utvidelse av mulighetene til å ”sortere”/velge bort hvis det er slik man ser på det. Så vidt jeg vet kan man ikke påvise Down syndrom ved 18-ukers ultralyd, men en del andre ting kan avdekkes?!

    Ved å innføre ultralyd ved 12 uker, vil man kunne få en indikasjon på om det foreligger for eksempel kromosomfeil ved å måle nakkefold – med tilhørende blodprøve. På bakgrunn av dette resultatet kan man da vurdere om man vil gå videre med å få utført fostervannsprøve.

    Når det er sagt tror jeg at mange vil ønske seg ultralyd ved 12 uker for å se at alt er i orden, og se at hjertet slår. I de fleste tilfeller er alt i orden, og jeg tror ikke flertallet går rundt og tenker at det skal være noe galt med fosteret. Det har noe med visshet og forutsigbarhet, så langt det går an, å gjøre. Hvis man ved en tidlig ultralyd kan avdekke alvorlige feil, som fører til at barnet ikke kan leve utenfor mors liv, er det vel bedre for kvinnen å oppdage det så tidlig som mulig? Jeg tror også det gjør vesens forskjell med tanke på kvinnens psykiske opplevelse, hvis en finner ut at fosteret ikke kan leve utenfor livmoren, å få utført en provosert abort i narkose enn å måtte gå gjennom en fødsel som i en senabort.

    Når man i tillegg vet at man kan oppdage alvorlige tilstander, som kan gjøres noe med hvis det blir oppdaget så tidlig som i uke 12 – er det enda et argument for å innføre et tilbud om ul i uke 12. Tvilling- tvilling transfusjonssyndrom, f. eks., kan det i noen tilfeller være for sent å behandle så sent som i uke 18-20. Men, hvis det blir oppdaget før kan mulighetene for behandling være gode. Dette varierer nok fra tilfelle til tilfelle.

    I tillegg er det jo en del kvinner som opplever en missed abortion, og det kan gå lang tid før kroppen ordner opp selv, eller gir signaler på at noe er galt. Slike tilstander kan også avdekkes tidligere enn det kanskje ville blitt oppdaget uten tilbud med tidlig ul. Dette er en kompleks og vanskelig debatt, men en viktig debatt. Jeg har mye mer på hjertet i denne saken, men trenger jo ikke ta alt på en gang ;)

  5. Ivan Brox

    Husker jeg riktig fra obst/gyn-undervisningen på KK så er UL i uke 18 en «halv-politisk» løsning, da det medisinsk beste (kategori A?) var to stk. UL i svangerskapet, en ca. i uke 10-12 og en i uke 20+ (ta uketallene med en liten klype salt). Hver av disse UL ville vært desidert best på å vurdere forskjellige type anomalier/utviklingsfeil/organfunksjon. Så har man samfunnsøkonomisk funnet ut at 1 stk. UL i uke 18 er «godt nok». Så her har argumentet for UL i uke 18 vært økonomisk, og ikke nødvendigvis medisinsk faglig.

    Det etiske/moralske blir en annen sak. Hvordan den gravide og hennes partner vil bruke det kunnskapet man får om fosteret må bli opp til dem. Når det først er lov å ta abort, hvem er vi til å si om det er riktig eller galt av den enkelte kvinne å abortere eller beholde fosteret uavhengig av om det er utviklingsanomalier eller ikke? Og sorteringssamfunnet er vel ikke noe som ble oppfunnet i Tyskland før WWII. Hva med institusjonalisering av «evneveike»? Og hvor mye innsats la foreldre (og samfunn) ned for barn med lite arbeidsevne for 100 år siden? Noe absolutt riktig etisk svar finnes jo heller ikke, for mye er jo samfunnsøkonomisk påvirket. Er det riktigere å la en gjennomsnittlig indisk kvinne abortere et foster med trisomi enn en norsk en? (det vil jo oftere bety økonomisk ruin for den indiske familien) Og hvis det er feil i manges øyne å abortere et foster med trisomi, hva er det da å abortere et «frisk» foster? Hvis staten/samfunnet ønsker at en kvinne med trisomi-foster skal fullføre svangerskapet fordi det bl.a. beriker vårt samfunn (og jeg er enig i det gjør det), så må jo staten/samfunnet også bidra til dette. Det finnes støtteordninger, men mange føler de må kjempe for dette også. Selv om ingen foreldre med Downs-barn sier at de angrer på å a fått barnet (ja, på spm. svarer noen at de ikke angrer og er glad for valget de tok), hva ville de svart på om de fikk velge mellom et barn med eller uten trisomi?

    Ja ja, det ble kanskje mer spm. enn svar sent på en mandag. Men summa summarum, tilbud om tidlig UL fra helsevesenet synes jeg må baseres på rent medisinsk faglige vurderinger (hvis ikke så har man enkelt sagt Volvat tilgjengelig). Hva informasjonen brukes til må den gravide (+ ev. partner) ta stilling til. Og så får man bruke ens demokratiske rett til å stemme på det partiet som man er mest enig med i forhold til hva som skal være eller ikke være lov å gjøre (se f.eks. på at abortlovgivningen er rimelig forskjellig fra land til land, selv i EU).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke følgende HTML tagger og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Follow Me