«

»

apr 16

Den misfornøyde pasient


Vi har alle møtt dem, de misfornøyde pasientene.
Vi møter dem på pasientrommene, i gangene, i kantinen, på gaten, og ikke minst så møter vi dem i avisene og debattprogrammene på TV. De kan være subtile i sin kritikk eller de kan rase og skrike, felles for dem er at et eller flere møter med det norske helsevesen har gjort dem misfornøyde.

Er pasientene misfornøyd?

Skal man bedømme ut i fra hvilke helsesaker som får mediadekkning så får man inntrykk av at det står svært dårlig til med forholdet mellom norsk helsevesen og pasientene.  For oss som jobber i dette vesenet er heldigvis situasjonen en annen, det går langt tid mellom hver gang vi møter denne pasienten. Vi møter ofte den triste, den slitne, den deprimerte, og den oppgitte pasient, men sjelden den misfornøyde. Hadde inntrykket som gis av media stemt så hadde nok sykehusene og andre helseinstitusjoner hatt store problemer med å rekruttere medarbeidere. Brukerundersøkelser viser at jevnt over 80 % av nordmenn er fornøyde med helsevesenet, men det selger selvfølgelig ikke aviser å fortelle om pasienter som er strålende fornøyd med den behandlingen de har fått.

Hva med de som er misfornøyd?

Det at de fleste er godt fornøyd etter sine møter med helsevesenet er en stor inspirasjon for oss som jobber der, men hva med de pasientene som faktisk er misfornøyd?
Hva gir misnøye og hva kan vi gjøre for å redusere den?

Disse spørsmålene har ikke ett svar, ikke engang få svar. Det vil jo i de fleste tilfeller være svært individuelle og subjektive følelser som spiller inn. Jeg har allikevel prøvd å sette opp noen generelle momenter som jeg tror ofte er fellestrekk i mange av disse situasjonene.

Kommunikasjon og informasjon
Disse punktene er nok de viktigste og de som oftest går igjen når man spør både pasienter og helsepersonell hva som gikk galt. Pasientene vil ofte føle at de ikke har fått den informasjonen de skulle hatt mens legen eller sykepleieren føler at pasienten ikke tar inn over seg den informasjonen de faktisk får.
Siden en hver samtale mellom behandler og pasient vil være en dialog mellom to personer som ikke nødvendigvis kjenner hverandre spesielt godt så vil det alltid være muligheter for misforståelser. Det at informasjon er gitt betyr ikke automatisk at den er mottatt.
Det er blitt mer og mer vanlig å tilby skriftlig informasjon om de ulike sykdommer og behandlingstilbud, dette bør i våre dager være et minstekrav når det gjelder informasjon. Problemet med informasjonsskriv er at de nødvendigvis må være ganske generelle i sin form, og er det noe sykdommer ikke er så er det generelle. En hver pasient er helt unik og det vil alltid være spesielle og individuelle forhold som spiller en viktig rolle i diagnostikk og behandlingen av den ene pasienten.

De urealistiske forventningene
Vi leser stadig om hvordan medisinen utvikler seg og det dukker hele tiden opp saker hvor folk er blitt behandlet og kurert for de mest utrolige ting. Dette har skapt en generell oppfattning om at det meste kan behandles og dette gjenspeiles ofte når man møter pasienter i dag.
”Hvis man kan operere ut en stor kreftsvulst av hodet på en pasient da må dere vel kunne fikse mitt vonde kne!”.
I tillegg kan man finne den informasjonen man vil ved noen raske søk på internett, og mye av denne informasjonen er av svært dårlig kvalitet.

Den medisinske hverdag er som oftest helt annerledes en det som gis inntrykk av i media. Det er mange ting vi ikke kan behandle effektiv, det er faktisk mange ting vi ikke en gang kan stille en diagnose på.  Et vondt kne kan kanskje behandles, men det er langt fra sikkert at vi engang kan finne ut hva som er galt med det.

Så når en pasient møter opp på poliklinikken med en plage hun eller han er overbevist om må være en enkel sak å fikse, for så å få høre at dette ikke lar seg behandle, så krever det igjen god kommunikasjon for å forklare dette på en måte som pasienten forstår og kan akseptere. Ofte vil også det å nekte å ta inn over seg at noe ikke kan behandles være en forsvarsmekanisme for pasienten, spesielt når det gjelder de mest alvorlige tilstandene. I disse tilfellene vil den gode kommunikasjonen ikke nødvendigvis være rettet mot å overbevise pasienten men mot å gi pasienten en mulighet til å få utløp for sine frustrasjoner og sinne. Gjennom en empatisk og saklig holdning vil man også her i de fleste tilfellene ende med en pasient som føler seg godt ivaretatt.

Kan vi fjerne den misfornøyde pasient

Nei, den misfornøyde pasient vil alltid være der. Vi kan bare jobbe for å minske sjansen for at han eller hun dukker opp gjennom stadig å jobbe for å forbedre informasjonsutvekslingen mellom behandler og pasient.

 

Likte du dette innlegget? Del det gjerne med andre.

28 comments

Hopp over til kommentarskjema

  1. Tor Arne

    Godt skrevet!

    Det blir gjentatt så ofte at det er i ferd med å bli en floskel, men god kommunikasjon er kanskje det viktigste i hele medisinfaget. Ved å ta seg god tid, møte pasienten der pasienten er, informere grundig og svare på alle spørsmål så kan man i min erfaring komme på lag med selv de vanskeligste pasienter. Til og med når man må gi ubehagelige beskjeder, f.eks. pasienter som jeg har måttet nekte innleggelse eller B-preparater, har jeg opplevd å bli takket av både pasient og pårørende etterpå fordi jeg var ærlig, real og grundig. Det føles utrolig bra!

    Og de gangene det ikke føles så bra, når kommunikasjonen skjærer seg fullstendig, så kan man faktisk berge stumpene ved å rett og slett innrømme dette til pasienten: «Du, jeg syns det virker som vi har kommet litt på kant her, og det er ikke bra når du har kommet hit for å få hjelp. Ville du vært interessert i å heller snakke med en annen lege om dette?» Mange pasienter blir svært overrasket og takknemlig for dette tilbudet. (Og når den neste legen forhåpentligvis sier akkurat det samme som jeg gjorde så innser de kanskje at det ikke var jeg som var vanskelig, hehe…)

    Du overrasker på vegne av din profesjon, Sturla. Hvem skulle trodd at en kirurg skulle ta seg tid til å skrive et blogginnlegg om pasientkommunikasjon?! ;)

    1. Anne-K

      Som «fast spaltist» her inne ;) , må jeg jo komme med mine betraktninger her også :)

      Jeg har en del erfaringer, etter alvorlig sykdom i familien, og som sykepleier (som har konvertert til lærergjerningen) har jeg prøvd å holde meg oppdatert på det som skjer i helsevesenet.

      Det er et svært viktig tema som blir tatt opp her, og jeg tror (også) at dette med god kommunikasjon og informasjon er et av de viktigste aspektene. Dessverre er dette mangelfullt i helsevesenet – kanskje ikke at informasjon blir gitt, men at det blir sjekket at informasjonen faktisk er oppfattet. Hvis man tar utgangspunkt i en institusjon (sykehus), er også tilgjengeligheten for pasientene overfor legene ganske dårlig. Hvis man ikke får spurt om alt man har på hjertet når man er der, er det ikke bare til å ringe tilbake og tro at man vil få snakke med legen eller at man får svar på det man lurer på/glemte å spørre om.

      Det man kjapt legger merke til om man er i møte med helsevesenet på egne vegne eller f. eks. på barna sine vegne (med 6 barn har det blitt «to-tre» turer til legen av ulike grunner) er hvem som virker genuint opptatt av pasientene, de som virker til å være aktive lyttere og som gir mulighet for at man kan komme tilbake til evt. spørsmål. Jeg har ingen spesielt dårlige erfaringer, og har et godt forhold til helsevesenet, men jeg har jo tenkt en del ganger at «de har for lite psykologi og kommunikasjon på medisinstudiet». Som pasient føler man seg fort underlegen, og man blir på en måte prisgitt situasjonen. Selv den barskeste kan bli svak og sårbar i møte med helsevesenet. Det kan jeg relatere til meg selv, de få gangene jeg har vært pasient, og jeg har da lurt på hvor den «tøffe sykepleieren i meg – med full kontroll», ble av? Man føler seg plutselig «liten», og hører seg selv spørre om ting man egentlig vet svaret på. Men, hvis man da forholder seg til helsepersonell som er bevisst dette med viktigheten av god omsorg og kommunikasjon – blir opplevelsen så mye mer positiv.

      Misfornøyde pasienter «oppstår» for det meste av negative erfaringer, selv om noen mennesker er «innebygd negative» og problematiserer mer enn de fleste. Jeg er klar over at man er svært presset vedrørende tiden som blir avsatt til hver pasient, på et sykehus, samtidig som man har alt annet å forholde seg til (eks. akutte ting som oppstår), men det fratar en ikke plikten til å ta seg av hver og én pasient på en god måte. Det er ikke så veldig lenge siden jeg reflekterte rundt dette med god informasjon og kommunikasjon på sykehuset her i byen, og tok meg i å ønske at det var en egen pasienttelefon hvor man kunne etterspør det man lurte på etc. – og hvor man kunne få tilleggsinformasjon eller oppklaringer på ulike ting. Det kunne fungert i noen tilfeller – i andre tilfeller må en snakke med den man snakket med sist gang, eller som var involvert i behandlingen. Hadde flere i helsevesenet vært mer bevisste på sin egen væremåte, og kommunikasjonsmåte, kunne mange uheldige episoder vært unngått.

      Hmmm…ble det egentlig en rød tråd her? La meg konkludere litt:

      - En god, lyttende og ekte engasjert lege/sykepleier/terapeut vil kunne avverge en del av de potensielt misfornøyde pasientene.

      - Skriftlig informasjon vil ikke nødvendigvis bli lest eller oppfattet riktig, man bør åpne for spørsmål eller etterspør om pas. har skjønt budskapet i informasjonen.

      - Det bør settes av god tid til å informere pasienten, slik at pas. ikke får en følelse av at de er til bry eller «stjeler tiden» til f. eks. legen. Får pas. en slik følelse, blir kommunikasjonen dårlig.

      Hehe…akkurat nå kunne jeg tenkt meg tilbake til helsevesenet, og kanskje jobbet litt med akkurat dette temaet; ”hvordan forebygge av vi får misfornøyde pasienter” ;)

      1. Sturla Pilskog

        Hei Anne-K!
        Betryggende å ha deg som fast spaltist! Da vet jeg alltid at det kommer gode kommentarer!
        Innlegget ditt her kan jeg bare stille meg helt bak! Du skriver det bedre enn meg, egentlig burde du hatt en egen blogg, men da hadde jeg kanskje mistet deg som fast kommentator her!

        En kanal der pasientene kan ta kontakt for å få svar på spørsmål som dukker opp etter at man har vært til konsultasjone hos lege eller annen fagperson tror jeg er en god vei å gå. For eksempel at en hver avdleing har en informasjonstelefon der man kan ta kontakt, og selv om man kanskje ikke der og da får snakket med behandleren så vil det være et system som sørger for at hun eller han får vite om henvendelsen og hva pasienten ønsker å ta opp. Men da må det settes av tid for behandlerne til å kunne ta kontakt igjen. Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har sittet og ringt til pasienter kl 9 om kvelden etter 5 timer med ubetalt overtid, rett og slett for det det ikke er tid til det på dagtid.

    2. Sturla Pilskog

      Hei TA
      Som vanlig et velskrevet innlegg fra deg og du illustrerer veldig bra hva som kan oppnås ved åpen dialog istedet for en lukket monolog.

      Og for ditt lille stikk mot den kirurgiske profesjon så vanker det et ekstra stor arr når du en gang får blindtarmsbetennelse! :)

  2. Arnar

    Hei Sturla,

    Fint at du tar opp konflikten rundt pasientkommunikasjon, for den relasjonen behøver å tydeliggjøres for hver av partene — om vi skal skille de to.

    Jeg er ingen lege eller terapeut, «kun» en likemann, pasient, pappa, journalist og forretningsmann. Og ja, jeg er en «misfornøyd pasient». En selektiv misnøye kan man vel si, basert på egne opplevelser.

    Min erfaring med leger er ytterst blandet. Jeg har støtt på flere arrogante og ukyndige leger som er blottet for all form for ydmykhet (en kjernekomponent i et menneskes evne til å hjelpe nestemann). Jeg tror det er her mye av problemstillingen ligger. Som med ethvert serviceyrke (for meg er helse også en servicebransje) bør vi kunne forvente at sosial innsikt og empati er grunnleggende egenskaper som legene innehar. Relasjonen mellom terapeuten og klienten (pasienten) må forankres i gjensidig respekt hvor felles målsetting er å få klienten frisk eller friskere. I så henseende er legen selvsagt en nøkkelspiller og kommunikasjon avgjørende.

    En pasient er i sårbar situasjon. Kanskje den mest sårbare, svake situasjonen man støter på gjennom livet. Det at man i en sånn situasjon blir møtt med arroganse og en nedlatende holdning gjør at relasjonen svekkes allerede i startfasen. Dette er uheldig. Spesielt med tanke på at vi ikke snakker om å fikse motoren på bilen, men sikre at en person får et leververdig liv gjennom god medisinsk og menneskelig kunnskap.

    Jeg skal ikke slakte legebransjen, for jeg har stor respekt for den jobben mange gjør. Jeg skulle bare ønske at det var et større menneskelig og sosial kunnskap blant den gjennomsnittelige terapeuten. Kanskje som en forsterket del av den akademiske prosessen?

    Som du er inne på selv; en lege er kun et menneske med sine begrensninger. Medisin er et komplekst kunnskapsområde hvor det ikke kan forventes at en lege skal kunne alt. Det er mye jeg ikke kan innenfor min bransje, og det er helt OK.

    Derfor burde det også være OK at legene innrømmer (i det minste for seg selv) at et gitt helseproblem ligger utenfor kompetansen som vedkommende har, og viser en ydmyk og nysgjerrig holdning til hvordan pasienten kan gå videre for å bli friskere. Kreativ brobygging kan vi vel kalle det.

    For hvordan skal mange leger, generelt sett, forvente at pasientene skal bli mer fornøyde når de selv virker så misfornøyde, innelukket og avstumpet?

    Så jeg utvikler spørsmålet ditt til også å gjelde terapeuter; «kan vi fjerne den misfornøyde pasienten og den misfornøyde legen?»

    Kommentaren er bare godt og konstruktivt ment, og jeg ønsker deg en god helg :-) .

    Arnar

    1. Sturla Pilskog

      Hei Arnar!
      Takk for fyldig og innholdsrik kommentar, den var både god og konstruktiv.
      Jeg er selvfølgelig enig med så og si alt du skriver. Det eneste jeg kan stille litt spørsmålstegn er definisjonen av helsevesenet som et servicebransje. Ser man helt snevert på definisjonen av dette så kan det nok stemme, helsevesenet tilbyr befolkningen en service.
      Men kan man kreve at for eksempel alle leger skal være like gode kommunikatører og informasjonsfomidlere? Jeg har jo flere kolleger som jeg nok kan innse at har mye å gå på å disse områdene men som jeg svært gjerne vil at skal behandle meg eller mine hvis sykdom inntreffer. Dette er fagfolk som hver dag tilbyr en fantastisk service i form av helsehjelp på et svært høyt nivå, men som noen nok vil oppfatte som tidvis ganske innesluttede og til og med arrogante.
      Mange av disse vil nok ikke kunne forandre seg i nevneverdig grad gjennom kursing og lignende, men det vil være et ekstremt stort faglig tap hvis det ikke er plass til dem også i vårt helsevesen.
      Og på helt generelt grunnlag må jeg også si at det at en pasient føler seg dårlig behandlet betyr ikke automatisk han han eller hun er blitt dårlig behandlet. De subjektive følelsene man sitter igjen med etter en legekonsultasjon kan av og til i liten grad stemme overens med virkeligheten. Dette har med den sårbare situasjonen man er i som pasient i møte med legen og at resultatet av et slikt møte ikke alltid er det man så for seg at det skulle bli.

      Jeg håper du ikke tolker dette svaret mitt som et forsvarskrift for arrogante og nedlatende leger, jeg mener selv at det å opptre på denne måten overfor et medmenneske er en uting som ikke skal forekomme, dette gjelder forsåvidt i alle yrker. Men her som i så mange andre saker så er det sjeldent svart-hvit, det kan ligge mange ting bak den arrogansen som en person utstråler.

      1. Arnar

        Hei igjen Sturla,

        Takk for et fornuftig svar. Når jeg sier «servicebransjen» sette jeg betegnelsen litt på spissen i sammenheng med helse og leger. Men konteksten ligger som en del av et møte mellom mennesker (jfr. lege – pasient) hvor leger har et ansvar for å yte så god «service» som mulig utifra de gitte forutsetningene som råder.

        Det finnes vel ytterst få arbeidsplasser hvor relasjonen mellom mennesker er viktigere enn innenfor helse og velvære?

        Samtidig er det sikkert mange pasienter som har urimelige forventninger til hva de skal få ut av en kort konsultasjon. Som i min egen og mange andres jobb handler dette om å avstemme forventinger. Går jeg inn til legen med en forventning om at jeg skal bli frisk, og legen viser mangel på forståelse, kunnskap og interesse (jfr. syv minutters snittid for konsultasjoner hos allmennlegen), så kommer en av partene til å bli skuffet. Og den parten er som oftest pasienten som igjen blir misfornøyd, frustrert og rådløs.

        I så henseende er kanskje ikke systemet optimalisert for at legen skal kunne utføre sin jobb på best tenkelig måte?

        Spesielt når det gjelder barn og foreldre blir en sånn erfaring vanskelig å forholde seg til. En forelder med respekt for seg selv kompromiterer aldri sitt eget barns helse og livskvalitet. Det blir som løvinnen som kjemper til sin bitre død for å beskytte løvungen i fare for livet. Men en forelder (som meg selv) skal aldri behøve å komme i en situasjon hvor barnet skal «beskyttes» av en omsorgsperson. Det burde jo være rake motsetningen — at legen omfavner pasienten, barnet, og samarbeider for å møte medisinske behov og behandling. Ergo ydmykhet på grunnleggende nivå.

        Jeg bor for tiden i Sverige med familien, og har bodd mange år i USA. Min opplevelse av legers møte med pasienter (om vi bruker oss selv som kasus) er bemerkelsesverdig likt i alle landene jeg har bodd i, til tross for et offentlig vs. privat helseapparat. Så mine kommentarer gjelder på ingen måte utelukkende norske leger eller det norske helsevesenet.

        Leger har uansett et ansvar for å utfordre forutsetningen de jobber under, og sørge for at møte med pasientene blir så velgjørende som mulig. Kunnskap, ydmykhet og integritet er grunnpilarer. Velg minst tre :-) .

        God kveld.

        1. Arnar

          En liten korreksjon; …beskyttes «fra» en omsorgsperson, ikke «av».

          Så klart :-) .

        2. Pernille Nylehn

          Hei Arnar,

          bare et spørsmål: Hvor har du det fra at gjennomsnittlig konsultasjon hos fastlegen er på sju minutter?

          Hilsen
          Pernille Nylehn

  3. ~SerendipityCat~

    Er veldig enig i det du skriver om informasjon og realistiske forventninger.

    Samtidig har nok jeg dessverre en del av de samme erfaringene som Arnar skisserer her ovenfor, og har møtt på en del svært lite empatiske, men desto mer arrogante leger. Det har gitt varige spor, for å si det sånn.

    Når man møter leger som ikke engang er interessert i å høre om forhistorie, problemer som har oppstått under tidligere behandlinger etc. med det resultat at man som pasient blir fysisk presset til å la seg underkaste behandlinger som man _vet_ er feil, da er det noe veldig galt.

    Det er så mange som trekker frem mangel på tid og ressurser når de skal snakke om det som er feil i helsevesenet, men uansett hvordan man snur og vender på det så finnes det også en del pasienter som er misfornøyde med veldig god grunn. Derfor finner jeg det faktisk litt vanskelig når du skriver: «Og på helt generelt grunnlag må jeg også si at det at en pasient føler seg dårlig behandlet betyr ikke automatisk han han eller hun er blitt dårlig behandlet. De subjektive følelsene man sitter igjen med etter en legekonsultasjon kan av og til i liten grad stemme overens med virkeligheten.» Jeg skjønner at du innehar legerollen her, men du argumenterer for at det er legens virkelighetsbilde som er «det sanne» og at pasientens «subjektive følelse» er det som egentlig er feil. Legene ville hatt godt av å forsøke å se det hele mer fra pasientenes ståsted.

    En arrogant lege som ikke lytter til pasientene er i mine øyne ikke en god lege, uansett hvor «teknisk dyktig» denne nå enn måtte være.

    1. Sturla Pilskog

      Hei og velkommen til debatten!

      Jeg skjønner imidlertid ikke hvordan du får innlegget mitt til å bli et forsvar for at legens virkelighetsbildet alltid er det sanne. Da synes jeg du tolker settnignen min i absolutt verste mening. Pasientenes subjektive følelser er aldri feil, de skal alltid spille en stor rolle i en hver medisinsk vurdering. Men hvis du mener at pasienten alltid har rett hvis det er uenighet mellom lege og pasient så kan jeg ikke være enig med deg i det. Alle leger kan ta feil og alle leger gjør det i blant, men det gjelder også pasientene.

      1. Tor Arne

        Å lytte til betyr ikke nødvendigvis å være enig i det pasienten sier eller å godta pasientens sykdomsforståelse som sann. Pasienter har mange forskjellige oppfatninger om sin sykdom — iblant grovt feilaktige forestillinger om smitte, degenerative tilstander, overdrevet sykdomsengstelse, overnaturlig tro osv. — og det er en viktig legeoppgave å ha det objektive overblikk. Mange ganger kan disse feilaktige forestillingene være med på å bidra til å holde pasienten syk, og da blir det en viktig legeoppgave å virkelighetsorientere. Det betyr imidlertid ikke at man skal blankt avfeie pasientens forståelsesramme. Hvis man ønsker å komme noen vei i pasientmøtet så er det viktig å møte pasienten der han/hun er og jobbe derfra, ikke ovenfra og ned.

        Så hele debatten avhenger i stor grad av hvilken måte begrepet «å lytte til» blir brukt på. Hvis SerendipityCat mener at legen alltid bør godta pasientens sykdomsforståelse som sann på tross av de objektive funn man sitter med (eller mangler!), så kan jeg, som Sturla, heller ikke være enig med deg. Men hvis du med «å lytte til» mener at pasienten fortjener å bli hørt og få hjelp til å utforske sin forståelsesramme på en skånsom og empatisk måte, så ja, absolutt. De fleste bør ane hvilken vanskelig linegang dette er, og ja, mange ganger går det skeis og man støter pasienten vekk.

        Et annet moment er at Sturla uttaler seg generelt, mens både SerendipityCat og Arnar virker som dere snakker basert på spesifikke erfaringer. Dere sier ingenting om hvor og i hvilken kontekst disse møtene med arrogante leger har foregått. Dette er ganske viktig. Hvis legen står i akuttmottaket, møter pasienten for første gang og i tillegg har 5-6 pasienter i kø som venter på å bli undersøkt så er det begrenset hvor mye tid man har til å utforske forhistorier og kognitive skjema. Det samme gjelder den stressa assistentlegen på kirurgisk poliklinikk som er satt til å ta hånd om én avgrenset problemstilling, med ny pasient oppsatt hvert 10. minutt hele resten av dagen. Disse legenes manglende imøtekommenhet bør ikke oppfattes som arroganse. Verre syns jeg derimot det er om fastlegen, som plikter å kjenne pasienten godt, eller en spesialistlege på en tverrfaglig smertepoliklinikk, hvis oppgave det er å utrede grundig og helhetlig, bryskt avfeier pasientens tanker som vås. Det er ikke å gjøre jobben sin. Derfor er det viktig at de stressa legene husker å tipse pasienten om å heller ta dette opp med fastlegen, evt. henvise videre til relevant spesialist. Ja, ideelt sett skal man alltid se og behandle hele pasienten, men av og til i visse kontekster er man pokka nødt å avgrense og prioritere. Beklager om dette høres arrogant ut, men i disse situasjonene hadde det hjulpet voldsomt om pasienten også hadde kjent sin besøkstid…

        1. ~SerendipityCat~

          Jeg mener absolutt ikke at leger bør «føye seg» etter pasienters sykdomsforståelse. Det var ikke meningen å tolke i verste mening, men jeg mente det kunne høres ut som om man måtte «realitetsorientere» pasienten.

          SOM REGEL kan legen selvfølgelig mye mer enn pasienten, dog har jeg vært borti tilfeller der legene ikke vet så mye om en sykdom pasienten har, men likevel hører «forbi» det pasienten forteller og i enkelte tilfeller gir dårlige eller til og med feil råd. Jeg mente da ikke i akuttmedisinen, men f.eks. i møte med spesialister.

          Jeg tenker ikke her engang på «å få utforsket sin forståelsesramme» som Tor Arne her skriver om, men pasienter som forteller høyt og tydelig at «dette har dere prøvd på meg før, og det tålte jeg ikke» (f.eks. medisiner) – men som likevel ikke blir hørt, får beskjed om at «jammen det er slik vi gjør det, alle tåler dette godt».

          Og ja – vi som pasienter snakker nødvendigvis ut fra erfaringer. Det er jo det vi må, hva ellers skulle vi snakke ut fra?

          Beklager, jeg skal ikke henge meg opp i denne debatten, men jeg synes hele ordbruken om å «virkelighetsorientere» pasienten og «få hjelp til å utforske sin forståelsesramme» som Tor Arne bruker her, fortsatt er en ovenfra-og-ned-holdning.

          1. Sturla Pilskog

            Hei igjen SC!
            Håper du fortsetter å «henge deg opp i debatten», du kommer med mange gode poenger. :)

          2. Tor Arne

            Du tar åpenbart utgangspunkt i noen helt spesifikke situasjoner du har opplevd og blir provosert av debatten. Det kan godt hende legene du har støtt på var både arrogante og inkompetente, og hvis du skal ta min generelle argumentasjon som forsvar for det de sa eller gjorde de gangene du tenker på så kan vi like godt avslutte diskusjonen her. På vegne av profesjonen vil jeg si unnskyld for at du fikk dårlig behandling.

            Hvis jeg får lov å ta din kritikk personlig et lite øyeblikk: hva tror du det gjør med de legene som både ønsker og prøver å gjøre en god jobb å stadig få høre at vi «ikke ser ting fra pasientens ståsted», gir dårlige råd, er «arrogante og blottet for ydmykhet» eller liketil «misfornøyde, innelukket og avstumpet», som Arnar skriver over her?

  4. Anne-K

    Jeg har tenkt en del på dette med arroganse, og såkalt ”ovenfra og ned”-holdning, som flere mener å oppleve i helsevesenet. Hva må være til stede for at man kan si at et menneske er arrogant, eller har en ”ovenfra og ned”-holdning? Hvis man er arrogant, er man f. eks. nedlatende. Hvis man ser helt nøkternt på det er det vanskelig å tenke seg at leger, som har brukt årevis på utdanne seg til å hjelpe mennesker, ender opp som nedlatende mot dem de skal hjelpe?! Det er ikke logisk. I tillegg tror jeg det har mye med forventning å gjøre, som andre har vært inne på, når man går til lege. Man forventer kanskje at legen ikke bare skal skjønne hva som er galt, men også hvordan pas. opplever det, hvordan pas. tenker, hvordan pas. vil bli behandlet osv…osv. En fastlege har kanskje den kunnskapen om en del av de faste pasientene sine, etter hvert, men det vil allikevel være ulikt fra gang til gang når man går til legen. Det kommer også an på hva problemet er. Jeg innbiller meg at når man er i en sårbar situasjon, som man ofte er når man går til lege, så er man veldig vár på kommunikasjon og kroppsspråk. Man forventer full oppmerksomhet fra legen, og fullt engasjement. Hvis noe avviker fra forventningene våre, har vi ikke da lett for å ”stemple” legen som både arrogant og med liten evne til empati?

    Det er kanskje ikke det samme som når man treffer ”uinteresserte” butikkmedarbeidere, eller får følelsen av å bli møtt av arroganse i mange andre sammenhenger? Hvis man er misfornøyd med en ansatt i en butikk, så kan man bare gå til en annen butikk – og dermed blir man ”ferdig med saken”. Hvis det er ille nok, velger man aldri å gå på den butikken igjen. Det kan man ikke like enkelt gjøre når man er hos lege, eller blir behandlet på sykehus. Er man hos legen, vil man gjerne bli undersøkt, bli tatt prøver av, få noen svar etc. – der og da. Det er ikke like lett å bare gå, fordi man føler at legen ikke bryr seg nok. Det er liksom en sjanse man ikke tar? Kanskje man mister dyrbar tid?! Jo da, man kan skifte fastlege, eller be om en annen lege på sykehuset etc., men det koster litt og det er ikke gjort i en håndvending.

    Vi har vel alle opplevd å treffe på helsepersonell som vi lurer på hva har der å gjøre, eller en lege hvor vi tenker ”hvem tror du at du er”, men disse menneskene finner man i alle yrker. Det er bare det at det blir mer alvorlig for oss når vi treffer dem i helsevesenet, for da er vi litt prisgitt de vi treffer på og som sitter med den kunnskapen og ekspertisen vi trenger. Man føler seg kanskje svak og ”avkledd”, og med ”hjertet i hånden” som en sa det så vakkert. Det er ikke lett å tenke at legen bare har hatt en stresset dag, han er nok bare trøtt eller har mye å tenke på – når vedkommende virker avvisende og lite interessert. De er bare mennesker, og mange har et veldig hardkjør på jobb – med mange vanskelige prioriteringer og sikkert mange krevende pasienter?!

    Det finnes helt klart arrogante leger, som mener de har høyere status enn de fleste, og man kan jo spørre seg hvorfor de valgte yrket sitt og man kan spørre seg hvorfor det bare er høye karakterer som gjelder for å komme inn på med.studiet. Akkurat det eksempelet som ble nevnt overfor, om at en lege prøver å skrive ut et medikament som pasienten har prøvd før og ikke tåler – men, legen står på sitt når pasienten forteller at hun ikke tåler det – det er vel nødt til å være unntaket? Det er jo helt ulogisk, og jeg skjønner jo at man får et sterkt behov for å skifte lege hvis en opplever slike ting.

    Men, til syvende og sist tror jeg mye handler om kommunikasjon, hvordan man tolker og oppfatter hverandre. Jeg tror de fleste leger er oppmerksomme, hyggelige, imøtekommende og svært hjelpsomme.

    Nå ble dette innlegget litt på siden av hovedinnlegget, som jo omhandler misfornøyde pasienter. Men – jeg ble gående å tenke rundt dette med arroganse og arrogante leger og helsepersonell, og tok dermed sjansen på å poste tankene mine rundt dette :)

  5. marit elisebet totland

    Flott med en seriøs side uten all for høy selvhøytidelighetsfaktor.

    Alt du skriver her kan jeg si ja og amen til. Og det er vel ikke verst fra en prestefrue (Å, det var kjekt å skrive det, har ikke brukt den tittelen på meg selv før).

    Hvis jeg skal si noe utfra min erfaring, er det helst at jeg kunne tenke meg mer direkte tale fra legene. Det fikk jeg først på en fest på en konferanse i helseforetaket da jeg danset med en kirurg (ikke legen min). Første kommentaren var: Tenk at jeg danser med en prestekone. Så kom et spørsmål: Hvor mange ganger har du operert ryggen nå? Tre ganger, var svaret mitt, og hans kommenatr kom sporenstreks: Da bir du aldri bra sa han, holdt meg fast rundt korsryggen og tok en sving på dansegovlet.

    Det er en av få ganger jeg har vært på dansegolvet de siste ti åra. Etterpå har livet vært en annen dans. Det har vært et godt liv, med smerte og motgang, men mange lyspukt. Og jeg er glad jeg fikk hjelp, om så på dansegolvet, til å innse hva som skjedde i ryggen min.

    Men «nå går alt så meget bedre»!

    1. Sturla Pilskog

      Hei Marit!
      Hyggelig at du liker bloggen! Skal prøve å holde den uhøytidelig men seriøs.

      Dette med direkte tale er interessant men dessverre ganske vanskelig. Noen personer er helt tydelige på at de ønsker å høre ting kort og greit og uten noe snikksnakk rundt det. Mens andre igjen vil reagere veldig negativt på en slik måte å fremlegge noe på. Dette illustrerer hvor vanskelig det kan være i kontakten med hver enkelt pasient, det som gjør enpasient fornøyd og gir ham eller henne følelsen av å bli tatt på alvor, kan gi det stikk motsatte resultat hos den neste pasienten man møter.
      Etter hvert så lærer man seg jo å tolke tegn hos den enkelte pasient slik at man kan tilpasse sin fremgangsmåte i hvert enkelt tilfelle, men av og til vil man bomme totalt og resultatet kan bli en misfornøyd pasient.

  6. AnnaTW

    Hei og takk for interessant lesning!

    Jeg vil gjerne slenge inn et annet perspektiv her, brukerundersøkelsene som viser at 80% er fornøyde (altså 20% misfornøyde?) viser jo bare meningene til dem som faktisk bruker helsevesenet OG gidder å svare på brukerundersøkelsene etterpå. De aller mest misfornøyde gjør nok ingen av delene. De unngår helsevesenet så godt det lar seg gjøre (jeg er redd dette er markedsgrunnlaget for mang en kvakksalver) og om de absolutt må dit er det lite sannsynlig at de tar seg tid til å fylle ut skjemaer etterpå. Men disse «ulydige pasientene» har vel like mye rett til god behandling som de fornøyde og medgjørlige?

    Selv mener jeg det er stor forskjell på behandling av akutt skade og kroniske lidelser, det mindre spennende, langvarige møtes og prioriteres på en helt annen måte enn det akutte, og det er en av grunnene til at en kronisk pasient oftere er skeptisk og negativ (i tillegg til at sannsynligheten for dårlige erfaringer øker med antall diagnoser og år i systemet)

    Jeg er enig i det du skriver om urealistiske forventninger, men samtidig: Noen pasienter er rett og slett misfornøyde fordi de har fått dårlig behandling. (Min historie inkluderer jo noen kirurgers feilbedømninger som holdt på å gjøre meg lam fra livet og ned i en alder av 21 år etter en trafikulykke, så jeg er kanskje mer skeptisk enn folk flest;)

    Forøvrig mener jeg at mye av det folk er misfornøyde med i møte med behandlingsapparatet er tettere knyttet til organisasjon, politikk og ressursfordeling, enn den enkelte leges kompetanse og kommunikasjonsevne. Det er nær sagt umulig å gjøre en bra jobb i ett system som er bygget på nesten umenneskelige effektivitet- og dokumentasjonskrav. Dette går ut over både behandlere og pasienter.

    PS: Det kommer kanskje ikke tydelig fram i utspillene mine på bloggen og i media forøvrig, men de aller fleste leger og behandlere jeg har møtt i min pasientkarriere gjør en fantastisk jobb :)

    1. Sturla Pilskog

      Hei Anna og velkommen til bloggen!

      Din analyse av at mye av misnøyen bunner i de til tider ekstreme effektivitetskravene er jeg helt enig i. Det er frustrerende å måtte jobbe i et system som hele tiden forventer større produksjon innen den samme tiden og med de samme ressursene. At sykehusene trengte en effektivisering i forhold til slik det var før er jeg helt med på, men dagens system er bygget opp på prinsipper vanlig fra næringslivet og det er ikke forenelig med et inkluderende offentlig helsesvesen. Etter min mening har helseøkonomene hatt en alt for stor rolle i utviklingen av dagens system.

      Dokumentasjonskravene er også slitsomme å forholde seg til. Man blir lei av å sitte 3-4 timer på ubetalt overtid og få unna diverse skjema og notater.

      Jeg er nok ikke helt enig i at undersøkelsene som måler tilfredsheten med norsk helsevesen ikke er representativt. Disse er stort sett utført som vanlige menigsmålinger og jeg har vanskelig for å tro at en som er misfornøyd vil la være å oppgi dette når hun eller han blir ringt opp.

      My doctor is nice; every time I see him, I’m ashamed of what I think of doctors in general. ~Mignon McLaughlin, The Second Neurotic’s Notebook, 1966

  7. Pernille Nylehn

    Hei og takk for fin artikkel. Det var Maria Gjerpe som gjorde meg oppmerksom på den.

    Jeg skal få komme med et hjertesukk: Vi bruker ofte «dårlig tid» som forklaring på at kommunikasjonen mellom pasient og helseperson kan skjære seg. Og det er selvfølgelig riktig – har man dårlig tid er i hvert fall risikoen for at det blir knute på tråden større.

    Men vi har så dårlig tid? Jeg mener vi til en viss grad kan velge selv. Jeg har vært fastlege i mange år, og det var ikke sjelden jeg brukte mellom en halv og en time på én pasient hvis det var behov for det. I allmennpraksis har man jo større mulighet til å styre dagene sine, og man kan velge både hvor mange man vil ha på lista og hvor lang hver enkelt konsultasjon skal være. Det er litt vanskeligere på sykehus, men det er faktisk ikke umulig. Tor Arne brukte som eksempel en ass.lege på kirurgisk poliklinikk som skal håndtere 6 pasienter i timen. Er det virkelig vanlig? Jeg har aldri vært borti poliklinikker med så tett program, sist jeg jobba på sykehus hadde vi en halvtime på hver (det var riktignok på gyn, men likevel). Er det en akuttpolikllinikk dette, eller ?

    Og hvis det er vanlig: Hvorfor godtar legene det? Det går ikke an å gjøre en fornuftig jobb på ti minutter, det forstår alle. Da er det de som har skoen på som må si fra om at de trenger lengre tid, både for pasientenes og sin egen del. Vi er en sterk yrkesgruppe med en sterk forening i ryggen. Vi kan stille krav overfor dem som styrer, om det nå er sjefen for poliklinikken eller overlegen eller en eller annen administrator som teller penger.

    Hvorfor gjør vi det ikke? Jeg tror den ene grunnen er at vi er så indoktrinert i travelhetskulturen at vi ikke kommer på at det går an å stoppe og si at dette går ikke! Den andre er at vi er redde for å bli sett på som pinglete som ikke klarer det de andre gjør. Det tredje er at det er bittelitt bekvemt … når vi har det så ufattelig travelt er vi liksom unnskyldt for ikke å ta oss tid til å forklare ordentlig og til å høre på hva pasienten har å si.

    Men det holder ikke. Hvis vi alltid har så dårlig tid at vi ikke får gjort jobben vår – og kommunikasjon er en stor del av jobben – får vi slå i bordet og forlange mer tid.

    Hilsen
    Pernille Nylehn
    Spesialist i allmennmedisin

    1. Tor Arne

      Helt enig; travelhetskulturen må bekjempes og ansvaret ligger på legene. Fastleger kan styre dagen sin selv og trenger ikke å sette opp pasienter hvert kvarter. Inntektstap kan kompenseres med tidstakster. Stressa assleger på poliklinikken (eksemplet med 6 pasienter i timen er reelt, selv om det forhåpentligvis ikke er representativt) kan slå neven i bordet til inntakskontoret og si at dette går ikke, selv om man da må lide seg gjennom historiene fra overlegesjiktet om «da JEG var i spesialisering…»

      Klart, det koster. Pengene til de ekstra stillingene det vil kreve å opprette flere hjemler og ansette ekstra leger må jo komme fra et sted, så til slutt blir det hele en politisk greie hvor man må sikre bedre finansiering til kommuner og helseforetak.

    2. Navn Etternavn

      Først av alt masse cred til deg Pernille, tror det er blant sjeldenhetene at en fastlege tar seg 30-60 min til en pasient, og det er bra at du gjør det dersom det er et behov for det. Det kan gi et mindre inntektstap, men også en faglig og profesjonell tilfredsstillelse av å kunne ta seg tid til den pasienten som faktisk trenger den tiden.

      Mitt innlegg er ikke bare et svar på ditt innlegg, men også et innlegg i den generelle debatten. Det er ikke et fasitsvar, men momenter å ta inn i den store likningen.

      Hvorfor har vi så dårlig tid? Som Pilskog er inne på i et innlegg har det vært en effektiviseringsbølge i helsevesenet, som sikkert har vært nødvendig på et tidspunkt, men hvor man nok forsøker stadig vekk å skvise mer inn. Jeg synes også 6 pasienter i timen på en poliklinikk høres mye ut, men det er vanlig med 4 der jeg er (15 min. pr. pasient). Dette er ikke akuttpoliklinikk, men vanlig ass.lege-poliklinikk. Så kan man lure på hvor mye tid som er igjen til pasienten når man skal sette seg inn i problemstillingen/henvisningen, dokumentere og ev. bestille nye prøver/undersøkelser. Man kunne fint sagt at man skulle hatt 20-30 min. pr. pasient, men hvor mange fristbrudd vil det da bli? (det er allerede ekstra kveldspoliklinikker som overleger må ta for å ta unna fristbruddene). Det er ikke uvanlig som Pilskog også skriver at man må bruke ekstra og ubetalt tid for å ta unna papirarbeid og skjema som må fylles ut. Kravene til dokumentasjon (som f.eks. epikriser) er nå ytterligere innskjerpet fra offentlig hold. Tid til oppstart utredning/behandling for kreftsykdom er innskjerpet. Ikke misforstå meg, jeg er enig i selve tiltakene, det burde vært unødvendig at det må komme rundskriv og forskrifter om slikt. Men skal arbeidsoppgavene økes så må det sørges for at det kan gjennomføres praktisk. Det er bare plass til en viss mengde i en boks. Vil man putte mer inn i det så må man enten øke størrelsen på boksen (f.eks. flere ansatte, men det koker ned til mer penger) eller ta andre ting ut av boksen. Det kommer stadig vekk mer krav til hva helsevesenet skal yte av tjenester, hvor dyre medisiner enkelte pasientgrupper skal kunne få, hvor mye fastlegene skal gjøre selv, hvor effektive sykehusene skal være («ingen ekstra penger før man er kvitt underskuddet»), etc. etc. Og alt dette er greit, så lenge samfunnet også er villig til å betale for hva det faktisk koster (eller burde koste). Er det riktig at Pilskog og jeg skal bruke av vår fritid for å gjøre ferdig arbeidsoppgaver på jobben? (om jeg har hatt mulighet til å gå tidlig fra jobb så har det vært unntakene). Tror ikke dette gjelder kun Pilskog sin avdeling eller min avdeling, men at det er mer hovedregel enn unntak for sykehusavdelinger rundt om. Og skulle det være tvil – hvorfor ønsker ikke arbedsgiver at det registreres overtid? Tror arbeidsgiver at jeg sitter ekstra tid på jobb for å lese nettavisen? Vil jeg bli mindre effektiv gjennom dagen? Kan hende jeg tar meg en 5 minutts kaffepause i løpet av dagen, men jeg ønsker helst å bli ferdig med arbeidsdagen og dra hjem og ha mest mulig fritid. Hadde vi hatt stemplingsur som i gamle dager så kunne man sett reellt hvor mange årsverk helsevesenet har behov for.

      Hvorfor godtar vi det? Ja, vi er redde for å bli sett som pinglete, og vi er indoktrinert (spør du en jus-student om å pugge telefonkatalogen ler han bare, spør du en medisinstudent så lurer han på hvor lang tid han får). I tillegg tror jeg også det har med det berømte tilbud og etterspørsel. Om jeg er kranglefanten så står det 10 andre leger bak meg klar til å overta vikariatet. Ja, vikariatet og ikke stillingen, for det går i 3-6 mnd. vikariater. Selv om det mest sannsynlig blir fornyet (ifølge kollegaene) så har jeg ingen garantier før den formelt er fornyet (har hendt meg en gang pga. overtallighet, «fair enough», og en gang, usagt, fordi jeg skulle ut i foreldrepermisjon). Man ønsker nødig å skape problemer og konflikter. Og det er mange dobbeltroller. Sjefen er personalansvarlig, mentor/veileder og kollega.

      Sammenligner vi legegruppen med andre langtidsutdannede akademikere så må vi forholde oss til et annet arbeidsmarked. Arkitekter, naturvitenskapere, sivilingeniører, økonomer og jurister har en større valgfrihet i om man ønsker å jobbe for det offentlige eller i det private næringslivet, som selvstendig næringsdrivende eller som ansatt i en større eller mindre bedrift. Og det er som regel mange private selskaper å velge mellom. Tannlegene og psykologene sine arbeidsmuligheter ligger nok nærmere våre. Vi har i tillegg et system hvor de færreste bare blir jobbende som «lege» uten å bli en eller annen form for spesialist. Vi kan litt enkelt sagt velge enten å bli fastlege (og selvstendig næringsdrivende) eller bli sykehuslege (ansatt i et foretak). Jeg ønsker å bli spesialist i en av sykehus-spesialitetene. Og hvis jeg ikke kan gjøre det på det ene sykehuset der jeg bor, hvor skal jeg da gjøre det uten å flytte? (det er vel kun Oslo og Bergen som har mer enn et sykehus i samme by). Monopolen foretakene har i spesialistutdanningen (med unntak av allmennmedisin) tvinger dem ikke til å bedre arbeidsforholdene, som f.eks. den nevnte «tidsklemmen». Dette i motsetning til privat industri og flere av de nevnte yrkesgruppene, hvor bedriftene «slåss» for å få og beholde de beste hodene og har innsett at verdien i bedriften/selskapet ligger i kompetansen som de ansatte besitter. Selv om jeg er prinsipielt imot privatisering av helsevesenet (for pasientenes del, for å sikre at flest mulig skal ha et likest mulig helsetilbud) hadde jeg kanskje ønsket det velkommen for helsearbeidernes del.

      Så hvorfor lever vi med dette? Jeg gjør det fordi jeg har en meningsfylt jobb hvor jeg forsøker å hjelpe mennesker. Jeg lærer noe hver eneste dag som forhåpentligvis hjelper meg å bli en bedre lege. Og jeg har fantastiske arbeidskollegaer, som alle er med på å dra lasset i samme retning; å gjøre folk friske(re).

      Men tilbake til tid og kommunikasjon. Tror ingen vil være uenig i at en god kommunikasjon mellom pasient og lege er viktig og nødvendig for god diagnostikk og behandling. Mange klagesaker ville ha vært unngått med bedre kommunikasjon. Det er vist at leger som ikke avbryter pasienten de første 18 sekundene av en konsultasjon får en bedre anamnese og mer verdifull informasjon. Og det tar ikke lengre tid å være høflig enn uhøflig. Men når arbeidsoppgavene blir for mange og tiden ikke strekker til, så blir det dessverre for ofte pasientsamtalen som blir nedprioritert.

  8. marit elisebet totland

    Kva for ei forteljing fortel den misnøgde pasienten?

    Først levde eg eit middels liv, med passe medgang og motgang, helse og sjukdom, opptatt av skule og danning. Så gjekk eg over til sjukehusleiing, og blei ganske fort pasient i staden for direktør.

    Kort fortald er det mi historie. Men eg kan altså fortelja den historia annleis, ja, faktisk kan eg svært mange ulike variantar av denne historia. Eg har undra meg over at eg har vore i stand til å fortelja så ulike historier. Etter å ha møtt eit menneske i ein gitt situasjon, – og hatt ei nærgåande samtale, tenkjer eg : Jasså, er det også ditt liv, Marit Elisebet? Så må eg tenkja gjennom kor vidt eg har overdrive eller gjort meg interessant eller relevant i den samanhengen eg nett var. Vanlegvis kjem eg til at eg ikkje har overdrive, eg har berre tatt fram den delen av historia som situasjonen inviterte til.

    Kva har det med den misnøgde pasienten å gjera? Jo, eg trur at mange misnøgde pasientar også er nøgde pasientar, berre i andre samanhengar.

    Eg kan velja å seia: Eg kan ikkje gå lenger enn til postkassa. Skaden kom ved den første operasjonen. Eller eg kan seia: Eg kan gå. Den første operasjonen blei tatt akkurat i tide.

    Etter å ha vore med på gjennomføringa av helsereformen då sjukehusa gjekk frå fylkeskommunen til helseforetaka, er eg blitt ambivalent til helsedebatten som går føre seg. Eg høyrer til i KrF. Me var mot strukturreformen.

    Eg såg sjukehus på nært hald. Det var mykje å henta på organisering og effektivitetskrav (utnytting av operasjonssalar, mindre venting på poliklinikk-venterom, utnytting av sjukehusavdelingar på tvers av sjukehusgenser osv.)

    I den fasen såg eg også spesialiseringa innan legeyrket, og var i tvil om kor vidt lokalsjukehusa ville makta rekrutteringa i lengda når alle blir spisskompetente. Og ville det bli nok legar?

    I tillegg las eg meir om helsevesenet, og det slo meg at forventninga til det norske helsevesenet er grensesprengande. Me vil ha hjelp for alt muleg, med ein gong. Køane blir mål på om me har lukkast, utan å sjå på ventetid/dagar og kva inngrep som står i kø.

    Eg har altså problem med å finna ut om eg skal forsvara eller angripa. For det er klart: Det er mange ting som kan bli betre. Likevel. Det som er mest alvorleg for meg, er at me klagar og syt så mykje at dei som skulle høyrast, dei som har fått dårleg behandling, inga behandling eller behandling for seint, blir kvelte i støyen. Dei når ikkje opp i desibel, ikkje før TV » skrur opp lyden.

    Tilbake til historia, mi og di! Det går an å gjera sjukdomen til livet, til heile historia. Og for nokon synest det heit, naturleg, stell og omsyn tar alle krefter. Likevel er det ikkje dei som oftast krinsar rundt seg sjølv. Det går også an å venda blikket mot sola. Det er mi helsing på slutten av eit noko springande innlegg. Velkommen til å lesa om det:
    http://marittotland.blogspot.com/2011/04/vend-andletet-mot-sola.html

  9. David Isaksen

    Her er et spoersmaal jeg gjerne vil stille paa vegne av mange misfornoeyde pasienter: Hvorfor kan ikke det norske helsesystemet sikre en bedre foedselsopplevelse for saa mange kvinner? Vi leser om skrekkhistorier hvor et barn ble foedt for tidlig paa et venterom, eller hvor det ikke var foederom nok i sykehuset, men personlig har jeg hoert bare litt mindre skrekkelige historier fra venner og kusiner som har blitt flyttet fra rom til rom uten aa vite om de kunne bli der i flere timer mens de skulle proeve aa konsentrere paa veene sine. Dette var i midten av foedselen selv. Jeg har hoert saa mange slike historier at en nesten vurderer aa faa barn i utlandet. Det er da bare naturlig at en spoer om det er en systemfeil i det norske helsesystemet naar slike ting gjentar seg.

    Vi fikk vaar foerste datter imens jeg studerte i USA. Der har de et veldig dyrt forsikringssystem, men ihvertfall vet du naar du har betalt den at du blir tatt vare paa under foedselen. Min kone hadde et rom helt for seg selv som ble brukt under hele foedselen, og som deretter ble en komfortabel seng med sovesofa ved siden av saa vi kunne tilbringe de foerste 24 timene sammen med den lille jenta vaar. Det var mange flere foederom enn de kunne fylle opp der, saa en var alltid sikker paa at det var god plass for en, selv om det skulle komme mange foedsler samtidig. Det maa da vaere mulig aa kunne adoptere noen «best practices» fra slike systemer og bruke det i Norge. Det dreier seg tross alt om begynnelsen paa et nytt liv.

    1. Sturla Pilskog

      Hei David!

      Det er trist at du og dine har hatt negative opplevelser med norsk fødselomsorg og det er helt sikkert at det er rom for forbedringer. Imidlertid så viser store undersøkelser at de aller fleste gravide og fødende er svært tilfredse med den fødselsomsorgen vi har i Norge.
      Målet som brukes på hvor medisinsk forsvarlig fødselomsorgen er i forskjellige land er spedbarnsdødeligheten. I Norge er den på vel 3,5 barn per 100 000, I USA er den dobbelt så høy. Man kan selvfølgelig betale seg til den beste oppfølgningen som er tilgjengelig i USA, men jeg vil i hvert fall ikke ha det systemet i Norge.
      Fødeavdelingene i Norge bygges stadig ut og det at man ligger på flermannsstuer er det snart slutt på.

  10. Sigrun

    I verste fall blir ikke pasienten bare misfornøyd, men faktisk traumatisert. Mulig det «bare» gjelder i psykisk helsevern. Mange (re)traumatiseres av tvang (som man ikke har bevist gir det beste behandlingsresultat, og altså må kunne karakteriseres som kvakksalveri). Jeg ble derimot traumatisert i en helt frivillig terapi: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=126210&a=4

  11. silje

    «Pasientene vil ofte føle at de ikke har fått den informasjonen de skulle hatt mens legen eller sykepleieren føler at pasienten ikke tar inn over seg den informasjonen de faktisk får.»

    Legen/psykologen vil ofte føle at de ikke har fått den informasjonen de skulle hatt mens pasient/pårørende føler at legen/psykologen ikke tar inn over seg den informasjonen de faktisk får.»

    Snedig at leger ofte tar utgangspunkt i første sitat når de drøfter pasientkommunikasjon, mens pasienten fokuserer på informasjon fra pasient til lege.

    «Å nå fram» syses alltid viktigere enn «å bli nådd fram til». Hvorfor er dette så viktig for pasienten, når det er legen som er eksperten? Eller omvendt; hvorfor er dette så viktig for legen når det er pasienten som er…i alle fall eide problemet i utgangspunktet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke følgende HTML tagger og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Follow Me