«

»

jun 04

VGs dekning av helsevesenet

De fleste har vel fått med seg VGs artikelserie «Ødelagt i helsevesenet» som kjøres for tiden. Serien tar opp mange viktige spørsmål som absolutt bør fås frem i lyset. Imidlertid er det mange som har reagert på VGs vinklinger i saken, jeg er en av dem.
VGs debattredaksjon ba meg derfor om å skrive en kronikk om dette og denne stod på trykk lørdag 4. juni.
Nå kan kronikken også leses her i sin helhet og jeg håper dere vil kommentere den og komme med synspunkter.

KARAKTERDRAP PÅ HELSEVESENET

Sjelden er det blitt satt et så nådeløst søkelys på det norske helsevesenet som i VGs artikkelserie ”Ødelagt i helsevesenet”.  Med utgangspunkt i 40 tragiske skjebner tas vi med på et overfladisk dykk ned i sider ved helsevesenet som man helst ikke vil erkjenne at eksisterer. Vi møter 40 mennesker som har fått livene sine snudd opp ned på grunn av uheldige hendelser de er blitt utsatt for i sine møter med helsevesenet. Å lese disse historiene er sterkt kost for de fleste av oss og for de som er direkte involvert må det være en stor følelsesmessig påkjenning.

VG skal ha ros for å ha brukt store ressurser og mange av sine beste folk på denne saken. Det er svært viktige spørsmål og problemstillinger som belyses. Vi som jobber i dette systemet kan nok oppleve det tungt å måtte lese slik flengende kritikk av vårt levebrød, men ingen kan være uenig i at dette er saker som må frem i lyset.
Det man derimot kan stille spørsmål ved er måten saken fremstilles på. Jeg velger å tro at i tillegg til de rent kommersielle interessene så har VG et oppriktig ønske om at deres artikkelserie skal bidra til forbedringer i helsevesenet. Da er det synd at saken som så ofte før drukner i en tabloidisert fremstilling som først og fremst gir et inntrykk av et helsesystem som ikke fungerer. VG presenterer historier som bør settes søkelys på og som kan få oss alle til å tenke mer gjennom hvilke valg vi til en hver tid gjør som helsepersonell. Dessverre pakkes budskapet inn i en røre av begrepsforvirringer og misbruk av statistikk.

”Hver dag dør fem personer som følge av feil gjort av norske leger” er en av overskriftene i VGs oppslag. Dette er en overskrift som ikke bare stigmatiserer en hel yrkesgruppe, den er også direkte feil. V støtter seg her på et anslag gjort av professor Petter F. Hjort i 2004 i en rapport om uheldige hendelser i helsevesenet. Denne rapporten baserte seg på internasjonale tall og konkluderte med at vel 2000 personer dør årlig på grunn av uheldige hendelser i det norske helsevesenet. En uheldig hendelse betyr imidlertid ikke automatisk en det er begått en feil av en lege, uansett hvor mye VG gjerne skulle ønske det. Selv om mange av hendelsene er forskyldt av leger, grunnet medisinske feilvurderinger eller rett og slett slurv, så dreier det seg også om rutinesvikt, om utstyrsfeil og om komplikasjoner til behandling. En statistikk som burde brukes til å finne forbedringspotensialet blir altså av Norges nest største avis omgjort til et spørsmål om skyld.

VG bruker mye av spalteplassen i denne serien på å beskrive legetabber, selv der det ikke har skjedd noen slik tabbe. Det er stor forskjell på det å gjøre seg skyldig i en tabbe, forstått som en feil som gjøres mot bedre viten, og det å gjøre en medisinsk vurdering som senere viser seg å være feil. Det er også betydelig forskjell på en legetabbe og en komplikasjon som oppstår i forbindelse med en undersøkelse eller behandling. I likhet med feil på utstyr og rutinesvikt så vil alle disse tingene kunne føre til store negative konsekvenser for pasientene, men det er ikke dermed sagt at det har skjedd en tabbe. Skal vi å få noe konstruktivt ut av den debatten som VG har sparket i gang så må vi skille mellom de ulike hendelsesforløpene. Årsakene er ulike i hvert enkelt tilfelle, det samme gjelder de mulige løsningene. Å skape begrepsforvirring slik VG gjør fører til en skyttergravsdebatt der kun de mest ekstreme meningene får plass.

Når man som lege kommer med synspunkter på disse emnene blir man lett beskyldt for å gå i forsvarsposisjon og at man forsøker å unngå ansvar. Dette er ikke mitt mål med denne kronikken. Leger har ansvar for mange av de feil og uheldige hendelser som skjer i helsevesenet. Dette ansvaret skal tas alvorlig og et absolutt minstekrav må være åpenhet og ærlighet overfor pasientene og deres pårørende.
Mitt hovedpoeng er imidlertid at også leger kan ha noe konstruktivt å komme med i denne debatten. Vi ser daglig hvordan effektiviseringskrav og bemanningsreduksjoner skaper et helsevesen der pasientbehandling er blitt redusert til tall i et budsjett. I et miljø der man stadig må produsere mer for mindre, vil feil også lettere kunne oppstå.

Når VG har valgt å bruke tallene til Petter F. Hjort så er det synd at de ikke også har lagt vekt på flere av hans konklusjoner og forslag til forbedringer. Hjort var en mann som trodde på samarbeid og som flere ganger advarte mot jakten på syndebukker og polarisering. Et av hans hovedpoeng var forøvrig at de fleste uheldige hendelser ikke skyldtes legefeil men systemsvikt.
Jeg håper at VGs fokus på helsevesenet på sikt vil kunne bidra til forandringer som kommer pasientene til gode. Skal dette skje må vi bort fra sensasjonsjournalistikken og over i konstruktiv debatt. Slik det er nå fremstår ikke VGs dekning som et forsøk på å skape positive endringer, men som et karakterdrap på hele det norske helsevesen.

 

Likte du dette innlegget? Del det gjerne med andre.

21 comments

1 ping

Hopp over til kommentarskjema

  1. Beate

    Du skriver:

    «En uheldig hendelse betyr imidlertid ikke automatisk en det er begått en feil av en lege, uansett hvor mye VG gjerne skulle ønske det. Selv om mange av hendelsene er forskyldt av leger, grunnet medisinske feilvurderinger eller rett og slett slurv, så dreier det seg også om rutinesvikt, om utstyrsfeil og om komplikasjoner til behandling. En statistikk som burde brukes til å finne forbedringspotensialet blir altså av Norges nest største avis omgjort til et spørsmål om skyld.»

    Jeg er ikke medisiner eller sikkerhetsekspert, og har mer å lære enn å lære bort på dette feltet. Men jeg lurer på om det du tar opp her er at de synspunktene du kommer med her nettopp er noe av hovedproblemet i helsevesenet i Norge.

    I andre sektorer, som i oljebransjen og i flyselskapene har man de siste tiårene fått en helt ny politikk når det gjelder sikkerhet. Fra å tenke syndebukker og at systemfeil er noe man ikke kan unngå legger man nå til grunn at systemfeil kan rettes opp, og at alle gjør feil, og man derfor må ha sikkerhetsfororninger som tar høyde for menneskelige feil og systemfeil.

    Jeg skal forsøke å forklare hva jeg tenker: I oljebransjen tar man hver morgen opp sikkerhetsavikene fra dagen før. Og om de finnes, så går man igjennom hva som skjedde, og hva man skal gjøre for at de ikke skal skje igjen. Det kan blant annet bety at man tar hele skift ut av arbeid, fordi slike feil ofte skjer fordi folk er slite, overarbeidet eller rett og slett trenger et avbrekk.

    Til forskjell så har jeg bekjente som jobber som ledere i sykehjem. Der ser man på avvik som noe man ikke kan gjøre noe med. Man registrerer dem og melder dem, men anser det ikke som mulig å gjøre noe med dem. Som du sier ovenfor – de er «systemfeil».

    Det er her jeg tror man tar feil. Systemfeil er ikke nødvendige. Systemfeil kan også bekjempes. Men her virker det for meg som om man anser dette som et nødvendig onde som man ikke kan gjøre noe med.

    Det andre er at leger tar feil, som du sier, det skjer. En flykaptein uttalte seg om forskjellen på sikkerhetspolitikken før og nå. Han sa at tidligere så skulle han være suveren og ufeilbarlig. Det førte til at ingen turte si ifra når de så at han gjorde tabber, og at fallhøyden i det man gjorde tabber ble stor. Slik opplever jeg at det er blant leger i Norge. Dette er noe man har klart å snu andre steder, og man bør få snudd også innen legestanden. Det som hadde skjedd i flybransjen var at man innså at kapteiner gjør tabber. At han også er avhengig av teamet rundt, og at man gikk fra å se på kapteinens jobb fra å være en suveren kaptein til å bli en del av et team, der man tok høyde for og gikk ut i fra kapteiner og gjør tabber, og at teamet er der for å si i fra og hjelpe til når det skjer.

    Når man retter fokus på leger pga sykehustabber mener jeg det derfor er rett. Legene må få en annen rolle enn de har i dag, de må få en annen holdning til det å gjøre feil, man vet, og man ser at tabber er en del av hverdagen på sykehus, enten det gjelder menneskelige feil eller «systemfeil» – de er en del av det samme problemet, at sykehus ikke tar sikkerheten til pasientene på alvor, at de ikke ser forbedringspotensialet og muligheten for å bli bedre.

    Så er det som du sier et spørsmål om midler og rom til å gjøre dette. Og det er her jeg mener at leger og annet helsepersonell sitt ansvar ligger – å si ifra, å nekte å forholde seg til den virkeligheten som er, og gå i bresjen for å få forandret et system som i dag har store mangler og problemer.

    Men først må man faktisk vite at man har et problem, noe VG har hjulpet til å sette fingeren på.

    1. Sturla Pilskog

      Hei Beate!

      Takk for relevant og fyldig kommentar. Jeg tror nok at vi stort sett er enig men at jeg kanskje ikke godt nok har fått frem hovedpoenget med min kronikk.

      Jeg er helt enig i at både legefeil og rutinefeil skal frem og debatteres slik at de kan føre til en forbedring og å minske sjansen for at lignende feil skjer igjen. Dette skjer faktisk allerede i dag, selv om man alltid kan bli bedre.
      Det er ikke slik at hvis ikke VG skriver om det så skjer det ikke noe på dette feltet. Når det gjelder oss sykehusleger så går vi til stadighet igjennom komplikasjoner og uventede og uønskede hendelser. De fleste avdlinger har for eksempel egne komplikassjonsmøter der slikt tas opp og man evaluerer hva som eventuelt kunne vært gjort anderledes.
      Der det skjer feil så har man også avvikssystemer der alt slikt skal meldes inn.
      På disse områdene har det skjedd mye de siste årene og utviklingen vil fortsette å tiden som kommer.
      Men for å gjøre det helt klart, dette fungerer ikke perfekt i dag og vi kan bli mye mye bedre. Poenget mitt er bare at vi som helsepersonell faktisk er opptatt av dette selv når media ikke har søkelyset på problemet.

      Mange av de tiltakene som er innført er hentet fra f.eks. flybransjen slik som du etterlyser. Faktisk var dette noe som Petter F. Hjort i sin tid også tok til ordet for. Det er ingen tivil om at helsevesenet kan lære av andre bransjer, både fly-, og oljebransjen, men vi må også være klar over forskjellene mellom helsevesenet og disse bransjene.
      For personer som jobber med fly og oljeinstallasjoner så dreier det seg først og fremst om å forholde seg til mekaniske faktorer. Dette er faktorer som skal oppføre seg og fungere på gitte måter og hvor de mulige feilkildene derfor er begrensede. For en lege er det litt anderledses. La meg ta et eksempel:
      Jeg har for eksempel en arbeidsdag der jeg skal gå visitt, har vakt i akuttmottak på formidagen og poliklinikk på ettermiddagen. Dette medfører at jeg treffer vel 15 pasienter på visitten, 10 pasienter i akuttmottak, og 12 pasienter på poliklinikken. Jeg skal da forholde meg til 37 helt ulike personer med helt ulilke sykehistorier og ikke minst helt ulike personligheter. Med disse pasientene følger det noen hundre blodprøvesvar, mangfoldige røntgensvar, og kanskje uttalelser fra andre leger og spesialister. På hvert av disse punktene er det muligheter for feil, for misforståelser, og for å overse noe.
      Poenget med dette eksempelet er ikke at vi skal godta at jeg gjør en feil denne tenkte arbeidsdagen, men at årsaksforholdet for feil i helsevesenet kan være ekstremt sammensatt.

      Vi har en lang vei å gå før vi har det perfekte system for oppfølging av uheldige hendelser i helsevesenet, men det foregår faktisk et arbeid med disse sakene. Det at VG tar opp problemet er bra og kan føre til at arbeidet går raskere, men jeg mener at formen de har brukt lett vil føre til at debatten overskygges av jakten på syndebukkene.

      1. Beate

        Har det skjedd så mye på dette feltet i helsesektoren at det i dag er uproblematisk å rapportere egne og andres feil? I såfall er det jo utrolig bra, alt jeg har lest om dette tidligere – av leger og sykepleiere er at det ikke har vært slik, snarere tvært i mot. At man ikke engang har rapportert om skader på utstyr som har ført til skader i særlig grad, og at man har vært svært redde for å tråkke hverandre på tærne, at de som har sagt i fra har hatt det tøft og blitt frosset ut, og at det rett og slett ikke har vært miljø for å si at man ikke er perfekt og at man gjør feil. Gang på gang.

        Når det gjelder forskjellen på å jobbe med mennesker og med teknikk, så er det klart at mulighetene for å gjøre feil er langt større. Men når man ser på mange av de sakene som kommer opp, så virker det ikke på meg som om problemene som oftest kommer av feilvurderinger der man ikke kan vite, eller hvor man må gjette?

        Det virker opplagt på mange av oss at kravet om effektivitet, ekstremt lange dager og selve organiseringen på helsetjenestene må føre til feil. Feil som man i neste omgang må bruke mer ressurser på å rette opp. Jeg sitter igjen med følelsen at man «sparer seg til fant» – på mennesklige ressurser.

        Jeg har ikke fått lest VG, men jeg tenker vel at selv om mange innen helsetjenesten er opptatt av dette, så er det en vekker for politikere, for oss som velger, og også de innen helsetjenesten som ikke er klar over hvor omfattende dette problemet faktisk er. Selv ble jeg opptatt av det i vinter og begynte å lese meg litt opp etter å kommet over Espen Olsen og hans doktorgrad og tok det opp med flere, også folk som jobber administrativt innen helsevesenet, og for dem var dette en helt ny problemstilling.

        Når det er sagt, jeg tror sjelden på konfrontrerende linjer, lite på å finne syndebukker. Men jeg tror på å få ting opp på dagsordenen. Om VG sin fremstilling får så mye av det første at det andre taper i dragsuget er det leit, like leit som med det meste av saker medier har en tendens til å ta opp på denne måten.

        En ting jeg har spekulert litt i er hvorfor det er så stor forskjell på bla oljebransjen og helsevesenet, utover at det siste er mer komplekst: Vi har et godt arbeidsvern i Norge. Som «kunder» i det offentlige derimot, er vernet lite, enten det gjelder brukere av NAV eller andre offentlige instanser. Jeg har lurt på om det er det samme som skjer i det man er pasient. Om det var legene og sykepleierenes liv som sto på spill, ville man ikke da ha gjort det man måtte gjøre for å få så få skader som mulig?

  2. Samfunnssynseren

    Jeg føler vel, som jeg også skrev om på min blogg for noen dager siden, at denne artikkelserien bidrar til å skyte budbringeren, i dette tilfellet legen, framfor årsaken.

    Jeg ser ingen grunn til å tvile på at legen gjør så godt han kan. Det er dere vel også forpliktet til gjennom eden dere har avlagt, samt at jeg ser god grunn til å tro at dere har en vesentlig grad av yrkesstolthet og er genuint interessert i å lykkes med det dere gjør. Også av denne grunn får dere vel også enorme mengder overtidsarbeid. Det skjer vel neppe at dere avbryter en operasjon fordi middagen hjemme er ferdig, for å sette det litt på spissen.

    Men spørsmålet blir vel kanskje hvilken av legens to hatter som er den viktigste for helsevesenet. Er det legen som behandler for pasienten, eller legen som forvalter av helsevesenets ressurser? Utfra hvordan de ulike hatter skal vektes kan man relativt enkelt sette en pris på pasientens liv.

    Noe jeg videre føler at er enda mer tabloid enn VG sin tilnærming, er jo uttalelsene om at det ikke er «akseptabelt» med legenes overtid. Selvsagt er det ikke akseptabelt. Men hvor lett kan det forhindres, ref eksemplet om kirurgi og ferdig middag? Det hjelper ikke med restriksjoner på arbeidstid, det vil utelukkende føre til mindre ressurser og flere feil.

    Fra et nasjonalt egoistisk ståsted kan man hevde at løsningen på kort sikt vil være mer innleid helsepersonell fra utlandet. Med fare for å presentere FrP-politikk kan man selvsagt si at Staten har økonomi til å utvide helsesektoren. Men det vil alltid bli en kalkulasjon. Hvor vil pengene i størst grad redde liv? På sykehuset eller på veien? Skal vi bygge veier eller utvide helsesektoren?

    Uavhengig av resultat vil avveiningen bygge på en ubehagelig formel. Prisen på et menneskeliv.

    Og totalt på siden av denne saken kan det vel nevnes at enkeltmennesket også har et ansvar. Jeg foreslår at de som leser dette kutter ut 4-stjernes middag i dag og heller går en god spasertur. Det er trolig den enkleste og beste måten både å løse problemet på.

  3. Kristine

    Seriøst. Takk for dette blogginnlegget.

  4. Magne D. Antonsen

    Hei Sturla, Magne fra VG Nett her. Jeg har lagt innlegget ditt som anbefaling på Lesernes VG nå. Det kan være jeg poster det på Facebook-siden også: http://www.facebook.com/lesernesvg

  5. MetteO

    Det jeg savner mest i debatten er en edruelig fremstilling av hvilke krav «helsebransjen» er stilt overfor – og hvilke rammer vi har fått til å utføre dem. Det meste av utstyret er overmodent for utskifting, men det finnes ikke midler til å bytte det ut. Det som er nytt, men ikke fungerer etter hensikten finnes det ikke midler til å etterkalibrere/justere. Flere pasienter skal behandles, helsearbeidere skal løpe fortere på mindre tid for å rekke over flere pasienter – for samme eller mindre økonomiske rammer enn tidligere. Og på toppen sitter det ØKONOMER….. pengetellere som aldri noensinne har tatt i en pasient!!! Og de bestemmer!

    Og sist – men ikke minst…. jeg savner en edruelig debatt om HVORFOR det oppstår køer. For nå skal ALT fikses, småstygge arr, hørselsdefekter som skal justeres, bytte fra den ene typen protese til den neste – og alt skal gjøres innenfor samme rammer som tidligere. Og økonomene har i sin «visdom» bestemt at forskjellige pasienter har forskjellig verdi – uansett hvor mye helsepersonell har protestert og advart mot forskjellsbehandling, og prioriteringene har blitt deretter.

    Jeg spyr – og bytter bransje. Banknæringen er godt betalt, har korte dager og fri på alle helligdager. Nå får vi øyebliikkelig se om de får streiket seg til ENDA litt mer lønn enn folk som faktisk gjør VIKTIG arbeid.

  6. Kari B.Andersen

    Du er kirurg, ikke psykiater!!!!

    det er der det verste og mest grove overgrepene foregår, og de er ikke nevnt i VGs serie om sykehustabber i det hele tatt!

    Nesten en hån mot dem som vet hvordan dette systemet fungerer!

    1. Helge Voll

      Kari da, har du glemt å ta medisinen din? Nå må du slappe av og – tror ikke det er så mange overgrep i psykiatrien som du vil ha det til. Kom med eksempel da vel.

      1. Kari

        Medisiner glemt?

        Du kan gå inn på sidene til Norsk nettverk mot psykiatri, så ser du hva jeg mener.

        Det kan vel av og til lønne seg å «glemme medisinene»……………………………

  7. Nikolai Hoftun

    Kan ikke se hvem som kommer med innlegget og kritikken. Er vel en som har tabbet seg ut for ofte?

    1. Nikolai Hoftun

      Er det sturla eller er hun fra vg? Kanskje jeg som har tabbet meg ut?
      Uansett, vanskelig å vite hva hun skal frem til. Roser og klager om hverandre. Hva skal hun egentlig frem til?

    2. Sturla Pilskog

      Det kommer vel klart frem hvem som har skrevet alle innleggene her?
      Hvis du tenker på hovedinnlegget og kronikken så er det altså jeg som har skrevet det.

  8. Jarl-Magnus Moen

    Et innlegg jeg har ventet på. Takk! Synd ikke Legeforeningen løfter mer enn halve lillefingeren i denne saken her. Det er tross alt deres medlemmer som blir hengt ut.

  9. AG

    Sturla Pilskog: Nå er ikke min sympati sterkest hos dere leger eller annet helsepersonell men hos de som blir rammet av svikt i helsesystemet som pasienter og deres pårørende.
    Jeg har ikke reflektert så mye over VG`s agenda for å fremstille dette som de gjør, men derimot brukt tid på å reflektere over årsakene til dette.
    Rammene i norske sykehus blir stadig strammere og økning i antall feil er en direkte konsekvens av dette. Leger blir kanskje presset langt utover det forsvarlige. Dette må ledelsen ta innover seg, men det må også leger gjøre.
    Jeg har jobbet i spesialisthelsetjenesten en stund nå og vet at vi i dag må utføre langt mer enn tidligere og det går utover pasientnært arbeid.

    Jeg har vært pårørende og sett på nært hold det dårlige arbeidet mange leger og sykepleiere gjør. Jeg hadde aldri trodd at jeg ville møte så mange fagpersoner med så lite vilje til å utføre den jobben de er betalt for.
    Faren min var innlagt over 35 ganger i en periode på 3, 5 år. Hver eneste gang måtte jeg være der og informere dem, for de journalførte ikke. Det var null kommunikasjon mellom avdelingene og det var forsvinnende lite vilje til å prøve finne årsak til div. Jeg var der hvert eneste ledig minutt. Det var kun trusler som hjalp for å få dem til å utføre noe. Jeg ringte hver eneste dag og sa at hvis de ikke sendte epikrise til fastlegen ville jeg gå videre med dette. Det var kun lokalsykehuset som sendte epikrise innen en tidsperiode på 3 mnd. Det er forskrekkelig mtp at fastlege og hjemmesykepleie skal ta over ansvaret etter utskivning. På sykehuset var det like vanskelig å få tak i en lege som jeg antar det er å få audiens med Kongen.
    Hvor ble det av yrkesstoltheten? Hva betyr etikk og pasienten i praksis for mange av legene og sykepleierne på sykehusene?
    Sykepleierne klaget og sutret over hvor overarbeidet de var…akkurat som om det brydde meg da med en alvorlig syk far.

    Akkurat samme erfaring som meg, vet jeg det er svært mange som har. Hvem skal da ta ansvar?
    Det er slutt på den tiden at folk har sånn ærefrykt for leger at de får ture frem akkurat som dem vil.
    Jeg tror mye ville vært bedre om leger og sykepleiere hadde hatt like stort fokus på pasientenes ve og vel som andre innenfor sykehussektoren.

    Så for å oppsummere så er min sympati hos dem som blir utsatt for feilbehandling og det er jammen meg mange. Jeg tror det VG har funnet frem til bare er toppen av isfjellet.
    Videre må det gjøres noe med de knappe ressurser og det press sykehusansatte blir utsatte for. Det eneste som øker innenfor denne sektoren er administrasjonen.
    I tillegg er det viktig å stramme opp de som jobber innenfor denne sektoren. Derfor er VG`s arbeid her, kjærkomment

    1. Sturla Pilskog

      Hei AG og takk for kommentar

      Det er trist å høre om dine svært negative erfaringer med helsevesenet og jeg kan jo ikke annet enn å beklage det på vegne av oss som jobber der. Slike beskrivelser må vi som helsepersonell ta med oss og lytte til.

      Jeg er nok ikke helt enig i at beskrivelsen din av helsevesenet er helt dekkende for hvordan det til en hver tid fungerer. Når du skriver at leger og sykepleiere bør ha like stort fokus på pasientenes ve og vel som andre innenfor sykehussektoren så lurer jeg jo på hvilke andre du mener. Jeg kjenner meg ikke igjen i en beskrivelse av en person som ikke tenker på pasientenes beste til en hver tid, og jeg kan si det samme om alle de sykepleierne jeg har jobbet med opp gjennomom årene.
      Det er jo faktisk slik at brukerundersøkelser utført blant pasienter og pårørende viser at over 80 % er fornøyd med behandlingen og oppfølgningen de får. Dette passer dårlig med din beskrivelse av sutrete sykepleiere og av leger som ikke er villig til å gjøre jobben sin. Enten må alle de som er spurt ha ekstremt lave krav til hva de forventer av heslevesenet eller så er det faktisk slik at helsevesenet stort sett fungerer.

      Sympatien din går til de som er utsatt for feilbehandling og andre uheldige hendelser, det gjør min og. Det er derfor jeg gjerne vil bidra til en debatt om hvordan man kan gjøre ting bedre. Skal vi greie dette må pasietner og helsepersonell spille på lag. Slike negative erfaringer som du har opplevd vil spille en viktig rolle i arbeidet med å sikre behandlingen i fremtiden, men man må også ta med seg de tingene som faktisk fungerer.

      1. samfunnssynseren

        Hei dr. Pilskog,

        Jeg er enig i det du skriver her. Jeg har jo for min egen del ikke hatt nevneverdige erfaringer med sykehusene, men vært med familie mye dit. Jeg og familien min har alltid opplevd leger og annet helsepersonell ytterst imøtekommende, men man ser tidsklemma så altfor tydelig.

        Imidlertid er det jo et åpenbart problem (som jeg skrev mer om i kommentaren over) men som jeg har uttrykt utallige ganger både i blogg og kommentarer, ikke skyt helsepersonellet. Dere har høy yrkesstolthet og har avlagt ed på å hjelpe mennesker. En person ansatt til kontorarbeid drar hjem når middagen er klar. Det gjør ikke en kirurg.

        Etter min mening oppstår problemet når legen skal forvalte ytterst knappe ressurser i helsevesenet. Jeg synes det er der debatten bør ligge, ikke at en lege en sjelden gang gjør menneskelige feil.

  10. Kari Schrøder Hansen

    Takk for fint innlegg. Det er viktig å ta tak i problemet på en konstruktiv måte. Som Beate sier må man komme dithen at man tør å diskutere temaet uten at fallhøyden er for stor. Så lenge pressen og andre krever helsepersonells hode på et fat i stedet for å få til en balansert diskusjon dersom noe uønsket skjer, kommer prosessen hovedsaklig til å foregå innenfor sykehusets fire vegger. Det er gode prosesser igang, men det er langt igjen.

    Når Sturla skal være lege for 37 pasienter på en dag, og alle disse har krav på at han har satt seg godt inn nettopp deres problemstilling, så blir det feil å skyte Sturla hvis han må løpe videre til neste pasient før han har fått snakket med de pårørende. Noen av problemene kan det ta lang tid å sette seg inn i, men det er et selvfølgelig krav at hver pasient skal møtes av en lege som har tid til å gjøre en god jobb.

    Eller hvis en ung, nyutdannet lege blir satt til oppgaver som er han ikke har forutsetning for å kunne, og noe går galt. Da blir det umiddelbart et krav om at legen må stilles for retten og/eller fratas autorisasjone som lege.

    Sturla og andre unge leger i slike situasjoner har plikt til å si ifra til sine overordnede, men ansvaret må ligge høyere opp i systemet.

    Det er ikke sikkert at løsningen er mer penger (som er det sykehusene vanligvis ber om). Kanskje kan mye gjøres med de interne rutinene? Kanskje kunne flere av pasientene vært håndtert hos primærlegen dersom kommunikasjonen mellom sykehuset og primærlegen hadde vært enklere?

    Kan en mediadebatt bidra til en bedring? I likhet med Sturla tror jeg at en god debatt kan være nyttig. Dette forutsetter imidlertid at pressen tør å gå inn i problemstillingen uten å ha som mål å halshugge noen. Dette forutsetter også at leger tør å stille opp for pressen, slik at disse får en mulighet til å få innsikt i de prosesser som foregår.

    Dine bidrag i så måte, Sturla, er fine. Lykke til videre.

  11. Ludvig

    Det jeg nå skal skrive blir muligens noe utenfor temaet her. Like fullt må jeg nevne noen erfaringer som jeg har hatt med leger. Jeg har mye med leger å gjøre, både i mitt yrke og som pasient. Og det er noen ting som er grenseløst irriterende med leger.
    For det første er det svært vanskelig å forstå hvorfor man så og si alltid kommer inn til legen lenge etter at man har avtale. Jeg kan forstå dette når det er midt på dagen, og man kan tenke seg at legen har vært nødt til å ta imot noen akuttpasienter, og noen pasienter tar også mer tid enn planlagt. Like fullt skulle leger, etter noen års erfaring ha en viss følelse med hvor lang tid ting tar og så legge opp inntak av pasienter deretter. Iallfall er det vanskelig å forstå hvorfor man ikke kan komme inn i tide når man er første pasient om morgenen. Og la oss nå si at det finnes en grunn likevel, selv når man er første pasient om morgenen, så bør faktisk pasienten få en forklaring og en unnskyldning. Men det skjer så og si aldri. Legene gjør akkurat som de vil, og de forventer at folk skal godta det, uten forklaring eller unnskyldning.
    For det andre er det svært irriterende at så mange leger skal leke allvitende, og er så forbannet skråsikre. Det er ille nok at de er skråsikre innen eget fag, ettersom det ofte viser seg at neste lege har en annen oppfatning om samme diagnose. Langt verre er det at de later som de vet alt om ting som de slett ikke er eksperter på. F.eks. later mange leger som de vet mye mer om rygg/nakkelidelser enn andre faggrupper som har spesialutdanning innen feltet. Min erfaring er at leger generelt vet altfor lite om nettopp slike lidelser, men de uttaler seg med en skråsikkerhet som er aldeles forbløffende.
    For det tredje er altfor mange leger fullstendig tilbakestående når det gjelder å kommunisere med pasienten. Og da blir det ekstra tragikomisk at de ikke ville la psykologer få sykemelde pasienter, og det på tross av at leger har forsvinnende liten utdanning på dette feltet.. Psykiske lidelser er pr. i dag den klart største «lidelsen» som pasienter kommer til lege med, men på tross at sin manglende utdanning på feltet beholder mange leger disse pasientene selv uten å henvise dem videre.
    Og jeg kunne fortsatt, med en god del punkt. Men det får være nok i denne omgang…

  12. Kristine

    hei. jeg lurer på hvem som har gjennomført den undersøkelsen og hvilkene pasienter det gjelder? begynner å lure . det er klart at man er fornøyd hvis man kommer til fastlegen og får medisin som funker. funker det ikke, så bytter man lege uten å si noe. og så fort man drar til sykehuset er det noe helt annet. jeg har vært på legevakta hvor jeg ble stemplet som hypokonder fordi jeg var der 3 ganger iløpet av en kveld. men sa jeg noe? nei. jeg orket rett og slett ikke. synes bare det var dårlig gjort. siden jeg nesten aldri er hos legen ellers..
    en annen ting var at faren min døde. han døde plutselig av blodkreft som de ikke oppdaget før 3 dager før han døde. til tross for blodprøver og beinmarg prøver et halvt år i forveien. hvordan er det mulig? trøtte på jobb? han måtte være i utlandet før de oppdaget det. han hadde nok vært i live hvis den tabben ikke hadde blitt gjort. så akkurat nå har jeg ingenting godt å si om hverken leger eller de som tester prøver

  13. Freddy Stangnes

    Heia

    Jeg har spunnet litt på artikkelen din som jeg i utgangspunktet synes var veldig god, men det manglet litt om hvem som skulle eller burde ta ansvaret. Der finner man det politiske Norge i form av penger og sikker fremdrift.

    http://freddystangnes.wordpress.com/2011/06/07/et-godt-forsvar-for-legene/

    Derfor laget jeg en egen blogg om saken og linket til ditt innlegg .

    Med vennlig hilsen

    Freddy Stangnes

  1. Et godt forsvar for legene! | freddystangnes

    [...] savner jeg noe i hans blogg artikkel , som ligger her.  Pilskog nevner blandt annet at når en lege kommer med synspunkter så hevdes det at han stiller [...]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke følgende HTML tagger og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Follow Me