«

»

jul 03

Den vanskelige legesamtalen

Dette innlegget sto opprinnelig som kronikk i Bergens Tidende den 2. juli i år.

Den siste tids medieoppslag om tragiske hendelser i helse-Norge har på mange måter gitt inntrykk av et system i dyp krise. Gjennom en rekke personlige historier får vi innblikk i sider ved det norske helsevesen som vi gjerne skulle sett ikke eksisterte. Når man leser disse historiene er det ikke rart at det sprer seg en forestilling om utbredt generell misnøye blant pasienter og pårørende.

Heldigvis gir ikke dette et dekkende bilde på den virkelige situasjonen. Brukerundersøkelser viser blant annet at jevnt over 80 prosent av nordmenn er fornøyde etter møter med helsevesenet. Dette vil nok de fleste av oss som jobber som helsepersonell kjenne oss igjen i. Vi kan ofte møte den triste, den slitne, den deprimerte og den fortvilte pasient, men misnøye med behandlingen møter vi sjelden.

Det at de fleste er fornøyde må ikke bli en sovepute. Som de aktuelle pasienthistoriene så brutalt viser så er det mange ting som både kan og må bli bedre. Det er allerede skrevet og sagt mye om hvordan man kan forandre helsevesenet slik at antall ulykker, komplikasjoner, og ikke minst feilbehandlinger reduseres. Mange mener også mye om hva som forårsaker uheldige hendelser og hva som fører til misnøye. Ofte går dette på hvem som har skylden og hvordan disse eventuelt skal straffes. Dette er relevante og viktige spørsmål men ofte uten enkle og klare svar. Men det er ikke bare der det har skjedd tragiske hendelser at vi finner misnøye, ofte trenger vi ikke gå lenger enn til selve møtet mellom lege og pasient. Det kan være interessant å se på ulike faktorer som kan tippe dette møte i riktig eller feil retning.

Arroganse

Å møte arroganse når man kommer til legen er en sikker vei til misnøye. At leger er arrogante er gjentatt så ofte at det mer eller mindre er blitt en akseptert sannhet. Å møte en lege som ikke er arrogant er for mange en positiv overraskelse. Mange opplever at leger er lite flinke til å lytte og til å ta pasientenes meninger og følelser på alvor. Dette stemmer sikkert ofte og leger bør og skal ha en åpen innstilling til pasientenes fremstilling av situasjonen. Men er det alltid slik at en pasient som føler seg dårlig behandlet faktisk er blitt det? De følelser man sitter igjen med etter et legebesøk avhenger av mange faktorer, ikke minst hvilke forventninger man hadde før møtet. Går man til legen med en klar målsetning og forventning og disse ikke blir oppfylt så er det lett å få følelsen av at man ble behandlet arrogant og avvisende. Det ideelle møte mellom pasient og lege er det der begge parter har samme mål og samme innstilling til hvordan nå dette målet. Det er legens ansvar å legge forholdene til rette for at alle pasientmøter kan foregå på denne måten, men begge parter har et ansvar for at det blir slik.

Kommunikasjon

Når et møte mellom helsevesenet og pasient skjærer seg er det ofte utveksling av informasjon som trekkes frem som årsak. Pasientene føler på den ene siden at de ikke har fått den informasjonen de skulle hatt, eller at legen ikke tar inn over seg den informasjonen som pasienten gir. På den annen side føler legen at pasientene ikke tar inn over seg den informasjonen de har fått. Resultatet blir uansett en pasient som ikke føler seg hørt og tatt på alvor. En del ganger er nok dette også tilfelle, men like ofte er det nok eksempler på at man snakker forbi hverandre. En hver samtale mellom behandler og pasient er en dialog mellom to personer som ikke kjenner hverandre spesielt godt og det vil oppstå muligheter for misforståelser.
En måte å sikre at pasientene får med seg det vesentligste er gjennom skriftlig informasjon om de ulike sykdommer og behandlingstilbud, og dette bør i dag være et minstekrav. Problemet med informasjonsskriv er at de nødvendigvis må være generelle i sin utforming, og en sykdom eller lidelse er aldri generell. Pasienten er unik og det vil alltid være spesielle og individuelle forhold som spiller en viktig rolle både i diagnostikk og behandling. Det vil alltid være den direkte kontakten mellom behandler og pasient som er viktigst. For å bedre denne kontakten må begge parter ha i bakhodet at gitt informasjon ikke automatisk er mottatt informasjon.

Urealistiske forventninger

Vi hører stadig om hvordan medisinen utvikler seg og det dukker opp saker hvor folk er blitt kurert for de utroligste ting. Dette har skapt en forventning om at det meste kan behandles, noe som gjenspeiles i møte med dagens pasienter.
”Hvis man kan transplantere et ansikt så må dere vel kunne fikse mitt vonde kne!”. Slike forventninger er gjerne underbygget av informasjon hentet fra internett, ofte av svært tvilsom kvalitet.
Den medisinske virkelighet er ikke fullt så rosenrød. Det er mange ting vi ikke kan behandle effektiv, og det er mange ting vi ikke en gang kan sette en diagnose på.
Slikt kan skape problemer når pasienter møter opp med plager de antar bør være en enkel sak å fikse, for så å få høre at det ikke lar seg behandle. Det krever da god kommunikasjon for å forklare dette på en måte som pasienten kan forstå og akseptere. Ofte vil det å nekte å ta inn over seg at noe ikke kan behandles være en forsvarsmekanisme, spesielt når det gjelder de mest alvorlige tilstandene. I disse tilfellene vil den gode kommunikasjonen ikke nødvendigvis være rettet mot å overbevise pasienten men mot å gi pasienten en mulighet til å få utløp for sine frustrasjoner og sinne. En åpen og saklig holdning vil som oftest også i slike situasjoner ende opp med en pasient som føler seg godt ivaretatt.

Skal forholdet mellom helsevesenet og pasienten bli enda bedre enn det er i dag så må begge parter ta inn over seg at de har et ansvar for å få dette til. For leger og andre behandlere betyr dette en forståelse av at en pasients oppfattning av egen situasjon er høyst reell og relevant selv om vi kan være uenige i hvilken medisinsk betydning det har i hvert enkelt tilfelle. Legen har kompetanse innen sitt fag, men pasienten har spisskompetanse på sin egen kropp og situasjon.

Dette innlegget sto opprinnelig på trykk som kronikk i Bergens Tidende den 2. juli i år


Likte du dette innlegget? Del det gjerne med andre.

2 comments

  1. Ingvar

    Siden ingen annen kommenterer har det igjen falt i mitt lodd å være Djevelens advokat.
    1) En samtale er en dialog i motsetning til en monolog. Svært mange opplever møte med legen som en monolog. Foregår det da en samtale mellom lege og pasient?
    2) Kan det være at lege og pasient ikke har samstemt begrepsforståelse?
    3) De fleste pasienter har fått «diagnoser» og «gode råd» fra venner og bekjente. Kommer pasienter for å få disse «diagnoser» bekreftet og derved opplever skuffelse når legen ikke gir bekreftelse?
    ) Kan forståelsen av hva man «bare må leve med» eller ikke, være forskjellig mellom pasient og lege?
    5) Er det menneskets iboende lengsel etter det religiøse som gjør «alternativ medisin» så populært? (For i realiteten er vel ikke «det alternative» noe alternativ?)

  2. Ingeborg

    Kommunikasjonen vil nok aldri bli perfekt, for rollene vil alltid være skjeve. Men de er også komplementære, og det skal kunne la seg gjør å finne et godt sted å møtes hvor begge parter kan høre den andre, og ingen kun snakker. Dynamisk dialog?

    Jeg tror flere små praktiske hjelpemidler kunne vært gull -som små notatblokker til fritt bruk på venterom og under timen.
    Et annet forslag kan være å ha helsesekretær e.l til stede i venterommet, som kan svare på spørsmål, informere om tingenes tilstand, være behjelpelige med ulike skjema osv.

    Hilsen sykepleier og pasient (inne»liggende» siden 09).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke følgende HTML tagger og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Follow Me