«

»

aug 10

Videospill og voldelighet – hva er fasiten?

I kjølvannet av tragedien på Utøya og i Regjeringskvartalet har det dukket opp mange opplysninger om drapsmannens bakgrunn. Det florer allerede med analyser og spekulasjoner omkring hva som kan ha omgjort en tilsynelatende vanlig gutt til en uhyrlig massemorder.

En av de tingene som raskt kom frem var at han i perioder hadde vært en aktiv spiller av dataspillene World of Warcraft og Call of Duty. Begge disse spillene har det som nok kan defineres som et relativt høyt nivå av voldelig innhold.
Som forventet førte disse opplysningene til en oppblussing av debatten om hvor vidt slike spill i seg selv kunne utløse voldelige tendenser hos spillerne. Dette er en debatt som med jevne mellom dukker opp og som kan ses som en forlengelse av diskusjonene som tidligere har vært om uheldig påvirkning fra bøker, filmer, og musikk.

Uforsonlige fronter

De som mener noe om disse spørsmålene mener det ofte veldig sterkt og frontene er ganske uforsonlige. Selv tilhører jeg i utgangspunktet den leiren som mener det er tøv å skylde på dataspill og jeg har til tider vært ganske høylydt når jeg gir uttrykk for mine meninger her.
Hendelsene 22.7 og diskusjonen etter gjorde imidlertid at jeg bestemte meg for i hvert fall prøve å sette meg inn i den forskningen som finnes omkring dette emnet.
De som avviser dataspill som mulig årsak er ofte raskt ute med å hevde at forskning viser at det ikke er noen sammenheng mellom spillenes voldelighet og utøvelsen av vold av enkelte spillere. Den andre siden er like rask med å komme trekkende med forskning som støtter deres syn.
Ting tyder altså på at det er forsket en del på dette og at resultatene ikke er entydige.

Bakgrunn

Hvordan vi påvirkes av voldelige inntrykk er noe som er blitt debattert i lang tid. Går vi tilbake til 60-tallet var det stor kontrovers omkring spørsmålet om vold på TV og hva dette gjorde med spesielt barn som så på. På begynnelsen av 70-tallet publiserte amerikanske helsemyndigheter resultater fra en stor undersøkelse omkring disse spørsmålene(1).  Denne svært omfattende studien var svært tilbakeholdende i sine slutninger, men konkluderte blant annet med at det var sterke indikasjoner og bevis for at barn som ble eksponert for store mengder TV vold ble påvirket av dette på en måte som senket grensene deres når det gjaldt å utøve vold selv.  Disse resultatene ble senere styrket av studier utført av The National Institute of Mental Health(2), The American Pscychological Association(3), og The Comission on Violence and Youth(4).

Disse studiene konkluderer alle med at det å utsette barn og unge for store mengder vold på TV eller lignende medier har klare potensielle skadevirkninger.  På grunn av disse studiene, som alle er regnet som å være av svært høy forskningsmessig kvalitet, så har det vært relativt lite diskusjon i USA og Europa om hvor vidt TV, film, og lignende kan ha en negativ innvirkning på barn og unge.

Imidlertid har det siste tiåret på ny blusset opp debatt om disse emnene, my på grunn av den økende populariteten til PC- og TV-spill. Mange av de mest populære slike spill setter spilleren inn i en situasjon der vold innehar en stor rolle, for eksempel krigssimulatorer som Call of Duty.

TV spill og vold

Om diskusjonen på 70-tallet var hissig så overgås den nok i våre dager når det gjelder uenigheten om hvor vidt spilling av voldelige spill fører til økt voldstendens hos spillerne. Begge leire har forskningsrapporter som med mer eller mindre velvilje kan støtte deres syn.

En av de større studiene som støtter en sammenheng er Anderson og Sakamoto sin Longitudinal effects of violent video games on aggression in Japan and the United States(5). Her har man undersøkt hvordan det å ha spilt voldelige spill i barndommen og ungdommen sier noe om sjansen for senere i livet å selv utføre voldelige handlinger. Rundt 1500 janpanske og amerikanske ungdommer deltok.

Konklusjonen ble som følger:

Important!

These longitudinal results confirm earlier experimental and cross-sectional studies that had suggested that playing violent video games is a significant risk factor for later physically aggressive behavior and that this violent video game effect on youth generalizes across very different cultures. As a whole, the research strongly suggests reducing the exposure of youth to this risk factor.

Så her kan man altså slå seg til ro med at; jo da, det er klare negative sider ved å spille slike spill?
Vel, ikke helt. Året før var det nemlig kommet en stor oversiktsartikkel(6) som gikk gjennom forskningen gjort så langt, og denne kom til motsatt konklusjon:

Important!

Results from the current analysis did not support the conclusion that violent video game playing leads to aggressive behavior.

Og slik fortsetter det. Studier er publisert som måler hjernens aktivitet mens man spiller eller ser på voldelige filmer(7,8,9), mens andre måler mer psykologiske faktorer(5). Det eneste som er sikkert er at de mest ihuga forkjemperne for de to synene ikke er i nærheten av å komme til en enighet.

I USA kuliminerte foreløpig debatten i en Høyesterettsdom som nylig ble avsagt. Bakgrunnen for saken var at California innførte lover som forbød salg av voldelige PC/TV-spill til mindreårige. Dommen gikk mot California og slo fast at den nye loven stred mot grunnloven. Det er verd å nevne at hovedgrunnen til høyesterettsdommen var at det ikke var bevist sikkert nok at slike spill var farligere enn andre medier som for eksempel film og TV.

Kommentar

Som det fremkommer over så er det så og si umulig å trekke noen bastante konklusjoner. De som har et fastspikret standpunkt i denne saken vil ikek ha vanskeligheter med å finne studier som støtter sin sak. Når jeg har lest gjennom alle disse artiklene så fremstår nok de studiene som støtter en sammenheng å være noe mer overevisendede, de er også i klart flertall.

Forskning på slike emner er vanskelig, noe psykologer og psykiatere nok vil være de første til å si seg enig i. Det er svært vanskelig å komme frem til entydige og konklusive svar, vi mennesker er for sammensatt og forskjellige til det.
Jeg tror absolutt at vi lar oss påvirke av vold i filmer og i spill. Det er tross alt svært få ting vi opplever i løpet av livet som ikke potensielt kan påvirke oss i en eller annen retning. Å si at det å tilbringe flere timer daglig med drepe fiender i et TV-spill ikke på noen måte kan påvirke et barnesinn, blir som å hevde at reklame ikke har noen effekt.

Jeg mener ikke at PC- og TV-spill skaper voldsmenn(kvinner), det ville være en nesten kriminell forenkling av noe svært komplisert. Det å forby slike spill er også noe jeg vil kjempe mot. Forbud mot det som av samtiden oppfattes som moralsk skadelig har aldri vært veien å gå.

På den annen side mener jeg også det er feil av de som totalt avviser den mulige rollen slike spill kan ha i den psykologiske utviklingen hos unge mennesker. Derfor bør vi etter mitt syn ha et vaktsomt blikk på disse spillene. Akkurat som vi ikke lar en 10 åring se de verste skrekkfilmene eller voldsfilmene, så bør vi også legge visse restriksjoner på tilgjengeligheten av enkelte spill. Dette kan delvis gjøres ved hjelp av aldersgrense ved kjøp, men i våre dager kommer man seg lett rundt dette ved hjelp av kopiering og kjøp på nettet.
Først og fremst er det nok vi voksne som har et ansvar, spesielt som foreldre, til å begrense eksponeringen og gjennom ord og handlinger moderere de inntrykkene som barn av i dag daglig mottar.

Referanser:

  1. US Department of Health Education and Welfare; Surgeon General’s Scientific Advisory Committee on Television and Social Behavior. Television and Growing Up: The Impact of Televised Violence. Washington, DC: United States Government Printing Office; 1972. http://profiles.nlm.nih.gov/ps/access/NNBCGX.pdf. Accessed July 7, 2011
  2. National Institute of Mental Health. Television and Behavior: Ten Years of Scientific Progress and Implications for the Eighties: Vol. 1. Summary Report. Washington, DC: United States Government Printing Office; 1982. http://www.eric.ed.gov/PDFS/ED222186.pdf
  3.  Group for the Advancement of Psychiatry. The Child and Television Drama: The Psychosocial Impact of Cumulative Viewing. New York, NY: Mental Health Materials Center; 1982.
  4.  Pecora N, Murray JP, Wartella EA, eds. Children and Television: Fifty Years of Research. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates; 2007.
  5. Anderson CA, Sakamoto A, Gentile DA, et al. Longitudinal effects of violent video games on aggression in Japan and the United States. Pediatrics. 2008;122(5):e1067-e107
  6. Ferguson CJ. The good, the bad, and the ugly: a meta-analytic review of positive and negative effects of violent video games. Psychiatr Q. 2007;78(4):309-311
  7. Anderson DR, Bryant J, Murray JP, Rich M, Rivkin MJ, Zillmann D. Brain imaging: an introduction to a new approach to studying media processes and effects. Media Psychol. 2006;8(1):1-6
  1. Murray JP, Liotti M, Ingmundson PT, et al. Children’s brain activations while viewing televised violence revealed by fMRI. Media Psychol. 2006;8(1):25-37.
  2. Weber R, Ritterfeld U, Mathiak K. Does playing violent video games induce aggression? Empirical evidence of a functional magnetic resonance imaging study. Media Psychol. 2006;8(1):39-60.

 

 

 

Likte du dette innlegget? Del det gjerne med andre.

1 comment

  1. Ivan

    For å gjøre det enda vanskeligere: det er vel ikke bare _hva_ man ser/spiller som er av betydning, men _hvem_ som ser/spiller. De fleste vil ikke ta skade av å spille, men enkelte personer vil la seg lettere påvirke, bevisst eller ubevisst.

    (Dobbelt)-blindet kontrollerte studier er jo vanskelig å få til innefor psykologi/adferd med mennesker som forsøksobjekter, men man kommer langt med «sunn fornuft».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke følgende HTML tagger og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Follow Me